Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss, og forteller om hvordan dette er for deg. Jeg tror det er viktig å løfte frem de som i voksen alder har begynt å streve med forholdet sitt til mat, da dette kan ramme en i alle aldre og kjønn. Det kan være en ekstra belastning å kjenne på så mye skam, i tillegg til det å streve med forholdet til mat. Det er synd at slikt kan stå i veien for å ta imot hjelp, for å få et bedre forhold til mat, kropp og vekt. Jeg ønsker å kommentere det du skriver, og håper at dette svaret kan bidra til å dempe skammen, og senke terskelen for å ta imot hjelp.

Det har lenge vært en myte at det kun er unge jenter som rammes av spiseforstyrrelser. De siste årene har det også vært enda større fokus på at flere unge rammes av spiseforstyrrelser. Dette kan bidra til at de som får utfordringer med forholdet sitt til mat i voksen alder, dessverre unngår å oppsøke hjelp. Uavhengig av alder, er det et sårt tema som er vanskelig å snakke om for de fleste som strever, og derfor ekstra viktig at den man forteller det til tar det imot på en god måte. Når man først tør å fortelle noen om det, har man behov for forståelse, og at det blir tatt på alvor.

Overganger og endringer i livet
Man er mer sårbar for å utvikle et vanskelig forhold til mat i overganger i livet. Vi snakker ofte om overgangen fra barn til voksen, men snakker ikke like mye om overganger som også inntreffer i voksenlivet. Overganger og endringer i livet, gjør oss ofte sårbare, fordi man må tilpasse seg i nye situasjoner. Behov for trygghet, mestring og kontroll blir ofte større, i perioder hvor man må finne seg til rette på nytt. Eksempler på dette kan være overgang til studenttilværelse, utveksling, overgang til arbeidslivet, svangerskap, flytting, endringer i vekt, sykdom, samlivsbrudd for å nevne noen. Dersom man har erfaring med en utfordrende barndom eller ungdomstid som ikke har blitt bearbeidet, kan slikt komme mer til overflaten i sårbare livssituasjoner i voksenlivet. Men det må heller ikke ha skjedd noe traumatisk, for at man utvikler en spiseforstyrrelse.

Det er veldig individuelt både hva som er sårbarheter og utløsende faktorer for å utvikle en spiseproblematikk, og derfor kan inngangen se veldig ulik ut for den enkelte. Det som ofte er felles, uavhengig av hvordan det kommer til uttrykk og i hvilken grad, er at maten har fått en funksjon. Det å eksempelvis overspise, eller å slutte å spise for å distansere seg fra følelser, kan være slike funksjoner. I en periode hvor mye rundt kjennes uforutsigbart, får mange et behov for å ha kontroll på noe. For noen blir maten noe konkret, som man forsøker å ta kontroll over, eller noe å rette fokus på, når man kan kjenne seg urolig eller overveldet. Det mange etter hvert opplever som hemmende, er hvor stor plass dette tar i tankene og hvordan dette kan styre hverdagen. Det kan også variere, og være mer fremtredende i enkelte perioder.

Mange beskriver også ambivalens som stor grunn til å ikke oppsøke hjelp. Her ønsker jeg å dele et tidligere svar med deg, som omhandler dette:
Jeg vil på en måte bli frisk, men er redd for å gi slipp

Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i noe av dette? For noen kan ambivalens i tillegg gjøre at det blir enda vanskeligere å oppsøke hjelp, mens for andre er det mer tvilen om at man ville blitt tatt på alvor som hindrer dem.

Jeg vil oppmuntre deg å snakke med noen om dette. Enten med noen du stoler på, eller fastlegen din. Dersom terskelen kjennes for høy, kan det å ta kontakt med oss på telefon eller chat være et trygt sted å starte. Vi ønsker å legge til rette for en god prat, hvor det skal kjennes trygt å ta dette opp. Når vi vet litt mer om din situasjon, kan vi bedre gi råd om hva som vil være lurt å gjøre i ditt tilfelle. Det er fullt mulig å få et bedre forhold til mat, kropp og vekt, og det er aldri for sent å be om hjelp.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS