Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt. Så fint at du forteller om hvordan dette er for deg, og utfordrer tankene om å ønske å bli frisk. Du beskriver her mange sider ved spiseforstyrrelsen som du kjenner kan være vanskelig å gi slipp på. Og det er kanskje ikke rart at man kan være redd for hva som vil skje, dersom man trer ut av det som gjerne kjennes trygt og kjent for deg. Du uttrykker også en frykt for at alt vil kollapse, dersom du åpner opp om dette og gir slipp på det som holder deg gående, om jeg forstår deg riktig. Du spør om dette er en vanlig frykt, om slikt pleier å skje og hvordan håndtere dette. Du er ikke alene om å kjenne på en slik frykt, og det å ha slike spørsmål. Jeg ønsker å kommentere det du skriver, og håper at svaret mitt belyser det du lurer på.

Gir og tar

Mange som har en spiseforstyrrelse, beskriver at det både gir noe, og det tar noe. Her er du veldig inne på hva det gir deg. Mange beskriver også at spiseforstyrrelsen gir en opplevelse av kontroll og mestring. Det som kanskje kan være en litt vanskeligere ting å få tak på, er at det også kan bli en mestringsstrategi for å håndtere følelser på, som en slags flukt fra det å forholde seg til følelser som kan være vanskelig å kjenne på.

Og kanskje det kan oppleves utelukkende positivt lenge, før man begynner å merke at det også kan ta noe fra livet. Det mange oppgir at det gjerne tar fra dem, er spontanitet, frihet, nære relasjoner og livskvalitet. Tankene kan ta så stor plass i hodet, at det overskygger mye annet. Og da klamrer mange seg gjerne enda mer til det som kjennes som en mestringsstrategi. Det man selv opplevde som kontroll i starten, har sakte men sikkert tatt over kontrollen over livet, og styrer en mer enn man ønsker å innrømme. Den kontrollen man gjerne følte i starten, er noe mange da stadig ønsker seg tilbake til.

Mange kan da føle seg delt mellom å ville ut av det, men samtidig er frykten så stor for hva det ukjente vil innebære. Mange lurer på hvem man er uten spiseforstyrrelsen og de «superkreftene» man føler det gir dem. Det er kanskje ikke så rart at man kjenner seg ambivalent i en slik situasjon. Jeg ønsker å dele en video med deg som kan forklare blant annet ambivalens: Kom nærmere ambivalens

Og kanskje man også er redd for hva som vil skje følelsesmessig, dersom man må forholde seg til hvordan man egentlig har det. Det vil for de fleste være ekstremt utmattende å leve med en spiseforstyrrelse i lengden, og det er ikke rart om du kjenner deg veldig sliten nå. Selv om man kanskje ikke kjenner så mye etter, eller er vant til å ta hensyn til egne behov. For mange er det veldig vanskelig å vise sårbarhet, dersom man har vært vant til å vise kun de sterke sidene av seg selv, og vil klare alt på egenhånd. Kanskje man også har fått mye positiv tilbakemelding på egne prestasjoner, og at det kan være en opprettholdende faktor. Hvordan er dette for deg?

Ofte har vi mye strengere forventninger og krav til oss selv, enn til andre rundt oss. Det å alltid skulle være sterk, få til alt og ikke vise sårbarhet, er jo i bunn og grunn ikke menneskelig. Det er derimot helt menneskelig å ha gode og dårlige dager, å kjenne at vi ikke alltid strekker til eller har alt på stell. Ved å tørre å vise disse sårbare og helt normale sidene av oss selv, inviterer vi også andre til det samme. Og da er det ofte lettere å akseptere de sidene ved oss selv også, som man lettere kanskje aksepterer hos andre. Og da kan man også oppleve enda dypere og ekte relasjoner, når man klarer å vise hele seg. Man er ikke svak, man er et menneske. Det perfekte skape ofte avstand, mens det uperfekte skaper nærhet.

Det er ikke rart om det kan føles skummelt å skulle tørre å slippe opp, gi slipp på den fasaden, eller det bildet man så gjerne ønsker å vise de rundt. Mange kan kjenne på en frykt for å ikke bli akseptert eller likt, dersom man skal vise seg mer sårbar. Så det vil gjerne kreve ganske mye mot å tørre å gi slipp.

Kanskje det kan være fint å spørre seg selv hva du er redd for vil skje? Noen ganger kan det hjelpe å tenkte hva du ville sagt til en god venn av deg som var i samme situasjon? Det å få mer kontakt med medfølelse for seg selv i det man står i, kan bidra til å akseptere at man har behov, og at det er helt lov å tillate seg å forsøke å dekke dem. Når man jobber seg ut av en spiseforstyrrelse, vil det ofte innebære å utfordre gamle mønstre, møte seg selv og egne behov på andre måter, enn med spiseforstyrrelsen. Man har ofte behov for å styrke selvfølelsen, slik at man klarer å stå sterkt i seg selv, uten spiseforstyrrelsen.

Du spør også hvordan håndtere en slik frykt. Det å anerkjenne at det vil by på ubehag å tørre å gå ut av det som kjennes trygt etter så mange år, vil være viktig. Det å søke støtte i noen man stoler på, vil de fleste ha behov for.

Jeg vet ikke hva du sitter igjen med, av å lese alt dette. Kanskje du likevel har en del spørsmål som kan være fint å få stilt, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med ROS for å vite mer om hva du kan gjøre, eller hva ROS kan bidra med for deg.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS