Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss. Så fint å høre at du har kommet så langt i tilfriskning. Tiden etter kan for mange være preget av at man savner deler av spiseforstyrrelsen. Og selv om man gjerne ikke vil tilbake dit man var, kan man likevel kjenne på savn etter det man opplevde at spiseforstyrrelsen ga. Det er helt normalt, og viktig å kunne sette ord på for å forstå seg selv bedre.

Mange kan skamme seg av å føle savn til spiseforstyrrelsen. Og det kan hindre en i å få delt dette, og da finne ut at det kan være helt normalt å føle på. Det kan gjerne føles feil å savne noe som man vet var helt grusomt for både seg selv og de rundt. Derfor kan det være viktig å skille på hva man savner, og hva man ikke savner. Og det kan da være fint og samtidig minne seg på hva man er glad man ikke må stå i lenger. jeg ønsker å dele en podcastepisode fra podcasten vår Uforstyrra som tar opp nettopp dette:
Jeg savner spiseforstyrrelsen og kroppen jeg hadde da jeg var syk

Dersom man også kan savne omsorgen man fikk da man var i spiseforstyrrelsen, kan kanskje dette savnet si deg noe viktig. Kanskje du har ekstra behov for omsorg og støtte for tiden, og derfor tenker tilbake på en tid hvor du fikk disse behovene dekket. Mange har gjerne minst like stort behov for støtte i tilfriskningsperioden, som da sykdommen var på sitt verste. Om dette er noe du kjenner deg igjen i, er det noe du klarer å fortelle til dine nærmeste? Kanskje det også er viktig å gi seg selv omsorg i tillegg.

For mange kan det hjelpe å høre at man ikke er alene om å ha slike følelser. Håper at dette svaret, og podcasten kan bidra til at det er lettere å forholde seg til dette for deg.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS