Jente/kvinne,
Jeg har slitt med anoreksi i flere år, har vært i flere års behandling. Så gikk anoreksi over til bulimi. Jeg ble utskrevet fra behandling da jeg var normalvektig og klarte å holde både anoreksi og bulimi i sjakk. Men jeg følte at jeg spiste for mye etterhvert, jeg var så sulten etter alle årene i slanking. Så jeg gikk med en vond følelse av å ha spist for mye hele tiden og kroppen så ikke tynn ut lenger. Behandlerne mine ville helst at jeg ikke skulle ligge i sjiktet nedre normalvekt, men øvre normalvekt, for at jeg ikke skulle være nær sultegrensen. Jeg føler meg ikke komfortabel i kroppen min, men har bare akseptert at den er sånn. Men når jeg begynte på livet der ute igjen, så begynte jeg i en idrettsklubb. Ingen der visste om min forhistorie. En dag sa en av dem at jeg var feit, han sa det til og med to ganger. Jeg har ikke ord. Jeg vet at jeg burde nok gå ned litt i vekt for å få bort litt overflødig fett. Men jeg klarer ikke gå ned i vekt lenger, for når jeg har hatt tilbakefall etter jeg var ferdig i behandling, så ja klarte jeg å gå ned litt i vekt, men da orket jeg ikke å studere, og dessuten, så trigget bare det å gå ned i vekt bulimiske episoder. Så ja jeg må bare akseptere kroppen som den er for å klare studier osv. Men hva gjør jeg med sånne kommentarer som jeg fikk? Jeg tør ikke dele min sykdomshistorie osv. For en gang når jeg gjorde det med en person, og viste et profilbilde av meg fra den tiden hvor jeg var veldig tynn, så sa han at jeg ikke så veldig tynn ut i ansiktet. Og jeg bare "ehhh..., du har jo ikke sett kroppen min fra den tiden." Du kan ikke se på en persons ansikt at de har anoreksi. Jeg har vært i alvorlig undervekt og fått sondeernæring, og nei alle får ikke den ekstreme avmagrede looken i ansiktet, noen bare har litt mer fett i ansiktet enn andre. Ja så hva gjør jeg med sånne kommentarer?
ROS svarer
Hei, takk for at du tar kontakt med oss.
Det høres ut som at du har kjempet hardt og lenge for å komme dit du er nå, og at du har kommet veldig langt. Du beskriver flere ting som gir meg inntrykk av at du reflekterer godt rundt og kjenner mer på egne grenser og behov, noe som er veldig viktig. Det høres også ut som at vekt og kropp fortsatt kjennes veldig sårt ut for deg, og at du kjenner på mye usikkerhet og vanskelige tanker rundt dette. Så leit å høre om disse kommentarene du har fått, det forstår jeg kan være ubehagelig og sette i gang mye tankespinn. Du undrer deg over hvordan du skal forholde deg til slike kommentarer. Jeg skal forsøke å si litt om hva jeg tenker.
Generelle kommentarer på kropp og vekt kan for de fleste oppleves ganske ubehagelig, og spesielt dersom man har eller har hatt en spiseforstyrrelse. Mange kan oppleve slike kommentarer som triggende. Og det er jo kanskje ikke så rart, for det blir jo på en måte kommentarer som bekrefter spiseforstyrrelsestanker. Jeg ønsker å dele en Uforstyrra episode som kommer med en del fine refleksjoner og råd rundt dette med triggende kommentarer.
Du forteller om en kommentar du fikk to ganger da du startet i idretten, og jeg forstår godt at du kjenner deg satt ut av det. En slik kommentar er ikke noe annet enn veldig ugreit. Du forteller at du har erfart at det å skulle slanke seg har trigget spiseforstyrrelsen, og var ikke bra for deg. Og at du i etterkant har kommet frem til at det du trenger er å jobbe med aksept for den kroppen du har. Det er en veldig fin måte å jobbe med forholdet til seg selv og egen kropp. Slanking og vekttap i seg selv kan være både opprettholdende, og triggende for tilbakefall for spiseforstyrrelse, derfor gjør du helt rett i å rette fokus mot å akseptere den kroppen du har. Dersom tanker om kropp og vekt tar veldig mye plass, så kan det være viktig å jobbe mot at andre ting i livet skal ta mer plass, og at kroppen skal ha mindre betydning for hvordan man har det.
Du beskriver også en uheldig kommentar du fikk når du valgte å være åpen om spiseforstyrrelsen. Det er veldig leit at du skulle få denne opplevelsen. Jeg forstår at det gjør at du vegrer deg for å være åpen om dette igjen. Jeg kan se for meg at en slik kommentar kan gi en følelse av å ikke bli forstått eller trodd på. Begge disse kommentarene du har delt her, er eksempler på både mangel på innsikt, forståelse og kunnskap. Det er nok veldig individuelt hva som vil være lurt å gjøre for seg selv når det gjelder åpenhet om sykdomshistorie. For det første er det ingen som har krav på å vite noe som helst. For mange kan det i perioder hvor man fortsatt kjenner seg sårbar, være lurt å være litt selektiv med hvem man også er åpen med. Ved å gjøre deg noen gode og trygge erfaringer med åpenhet, så kan det kanskje også være lettere å møte på slike kommentarer som kan være sårende. Dersom du ønsker å gjøre deg slike erfaringer, vil jeg oppfordre deg til å snakke med noen du kjenner deg ekstra trygg på. Har du fått snakket med noen om hvordan du har det og/eller har hatt det?
Du er velkommen til å snakke mer om dette med en av våre rådgivere i ROS, enten på vår rådgivningstelefon, anonyme chat eller i individuelle samtaler.
Håper mitt svar her kan være til hjelp for deg.
Med vennlig hilsen rådgiver i ROS.
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.
