Gutt/mann,
Hallo. Jeg skriver til dere fordi jeg vet ikke helt hva annet jeg skal gjøre. Poenget mitt er rett og slett at jeg er utslitt. Jeg har slitt med atypisk anoreksi i noen år nå, og har opprettholdt kroppsvekt i flere år (170cm, alt mellom 50-52kg). Før jeg var i behandling spiste jeg relativt lite mat og gikk ganske mye. Så var jeg i behandling hos psykolog i omtrent et halvt år, og vi snakker mye om BMI, opprettholdende faktorer, hva som er "vanlig", og mine ønsker i behandling. Mitt ønske var litt vagt, og handlet om å ville slutte å telle kalorier, slutte og tenke på næringsinnhold, slutte med tvungen aktivitet osv. men alt jeg fikk ut av behandling var mer rigiditet. Jeg tror for meg, så handler spiseforstyrrelsen om kontroll, så jeg planlegger, teller kalorier, ser på næringsinnhold osv. for å få en økt kontroll. Men det kan også være angst; kanskje jeg ikke er god nok? Hva skal jeg i framtiden? Med tanke på rigiditet, så "må" jeg ha fire måltider, VELDIG rigid, til hvor jeg må legge med tidlig og stå opp tidlig for å kunne spise måltider med ca. 4 timers mellomrom (jeg MÅ også ha to polarbrød eller pitabrød eller knekkebrød, aldri ett; men det kan jo ikke være OCD fordi det går helt fint å spise tre, så lenge det ikke er èn, fordi det føles restriktivt). Etter behandling fikk jeg også mer preg av ortoreksi; jeg må få i meg X og Y av næringsstoffer, nok masse protein, nok mange kalorier for å ikke bryte ned kroppen,men ikke for mye slik at jeg utvikle fedme og livsstilssykdommer som diabetes type 2 og høyt kolesterol. Pga. økt mengde kalorier må jeg også være mer aktiv, ofte med 15-30 min styrkeøvelser hver dag, og en 60ish min sykkeltur og noen gåturer... Alt jeg fortsetter å tenke på og bry meg om er neste måltid, kalorier, hvor sunt/usunt noe er, og ingenting annet i livet betyr noe. Jeg gleder meg ikke til noe annet enn mat, jeg har ikke lyst til å sosialisere, jeg har ikke lyst til å drive med hobbyer, jeg har ikke lyst til å jobbe, men jeg har heller ikke lyst til å utsette meg for all innsatsen som kreves for å bli bedre (eksponeringsterapi, psykoterapi, behaviorell terapi osv.). Alt jeg har lyst til er å spise og sove; og jeg gleder meg ALLTID til enhver helg, fordi da tillater jeg meg "usunt"; og spiser opp mot 270g sjokolade, 100g salt lakris og en kopp kakao, samt kaker og annet ved høytider og liknende). Jeg "må" ha disse store utskeielsene, men så tenker jeg at dette blir emosjonell overspisingslidelse siden jeg nyter det og blir glad. Akkurat i det øyeblikket føler jeg meg rolig og tankene, grublingen, angsten osv. blir borte i den gode timen da jeg koser meg med godteri og ser på film. Da overbeviser jeg meg om at jeg ikke har anoreksi, og at jeg bare spiser for å regulere emosjoner, og det skremmer meg. Så må jeg spise litt mindre og sunnere fra og med mandag, og være aktiv for å kompensere, mens jeg bare gleder meg til en ny helg hvor jeg kan spise masse godteri og andre gode måltider igjen. (Jeg "må" f. eks alltid ha havregrøt m/ peanøttsmør, frø, rosiner og kanel sammen med en stor appelsin og en gulrot til lunsj HVER eneste helg - et eksempel på rigiditet). Så bestemmer jeg meg for å spise mer og gå opp i vekt fordi jeg leser at undervekt kan påvirke hjernen og gjøre meg mer rigid og enstelig, så angrer jeg fordi jeg leser annen forskning om sunt/usunt, intermitterende faste, hvordan lavere kaloriinntak (men ikke for lavt) assosieres med lenger liv, at ultraprosseserte produkter fører til endring i tarmflora som igjen fører til insulinresistens osv. Jeg skulle ønske jeg brydde meg om studiene mine, om hobbyer, om fremtiden, men jeg orker ikke og har ikke egentlig lyst til å gjøre noe av det. En del av meg håper at min apatiske holdning skyldes langvarig undervekt, men jeg frykter at problemene går dypere og handler enn noe annet enn underernæring, siden jeg spiser over 2200 kcal hver eneste dag og opp mot 4000 kcal lørdag og søndag, og har gjort dette i et par år nå (uten noen særlig vektoppgang), så jeg bør jo ha nok næring til å bry meg om annet enn mat. Jeg har det vanskelig, men har ikke energi eller motivasjon til å endre noe (frykt for endring i seg selv er jo sikkert en annen grunn til at jeg utviklet spiseforstyrrelse). Men grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg er helt utslitt. Hvordan skal man liksom gå fram når profesjonell hjelp ikke har hjulpet, når man egentlig ikke ønsker endringer i livet, men man er så utslitt av å opprettholde rigiditeten og frykten for å bli overvektig og "usunn"? Unnskyld for at jeg skriver en hel roman om meg selv og stiller så lite konkret spørsmål. Men jeg håper likevel at dere sitter inne med en respons som kan hjelpe meg litt.
ROS svarer
Takk for at du tar kontakt med oss. Det er utrolig leit å høre at du har hatt et problematisk forhold til mat og kropp i så lenge. Det du beskriver høres veldig slitsomt ut for deg.
Jeg ønsker å begynne med å si at det er veldig bra at du søker råd her, når du har det slik. Det høres ut for meg at du klarer å sette ord på ting som er utfordrende for deg og at du har innsikt i noen av de mekanismene som begrenser deg. Men det å ha innsikt betyr ikke nødvendigvis at det er lett å endre et handlingsmønster som er fastlåst. Det kan oppleves som veldig frustrerende når er har innsikt, men klarer ikke å bryte ut av den spiralen med rigiditet og kompenserende atferd du beskriver. En kan fort kjenne på dårlig samvittighet for at det er vanskelig å endre et anstrengt forhold til mat. Jeg tenkte å si til deg at det er veldig forståelig at du opplever alt dette som veldig utfordrende og at du er sliten.
Det du beskriver høres gjenkjennelig ut fra det andre som kommer til oss også forteller. Når vi utforsker tema som for eksempel livssituasjon, fremtid, perfeksjonisme, selvfølelse er det ofte en sammenheng mellom noe vanskelig i livet og et anstrengt forhold til mat og samtidig sterkt behov for kontroll og restriksjoner. Du nevner selv at du observerer en slik sammenheng i ditt liv, og jeg tenker at det er veldig viktig å utforske det mer.
Noen ganger kan det være veldig skummelt å tenke på fremtid, usikkerheter knyttet til den, og det å telle kalorier eller planlegge hva en skal spise til helgen kan oppleves som noe mer konkret, trygt og tilgjengelig.
Jeg vet ikke om det kan være slik for deg, men noen velger å fokusere mye på mat for å unngå å tenke om alt som er uforutsigbart og skaper uro. Slike tanker og det å oppsøke informasjon om helse og kosthold kan ha en distraherende funksjon. For noen det å bruke strenge rutiner gjør at en kjenner på umiddelbar mestring, etter at en klarte å følge streng kostplan. Men det er veldig kortvarig mestring, som distraherer personen for en liten stund, og krever konstant påfyll. Det blir veldig slitsomt å fortsette slik, så det er veldig viktig å jobbe med en funksjonell mestringsstrategi, noe en kan få hjelp med, under behandling.
Du skriver at du ikke har lyst til å utsette deg for all innsatsen som kreves for å bli bedre. Jeg tenker at det er veldig forståelig, for det er et krevende prosjekt å starte med. Kanskje det å oppsøke informasjon som opprettholder rigiditeten i livet ditt, for eksempel det å lese mye om prosessert mat, tarmflora, kalorier, insulinresistens osv, er noe du kunne tenke deg å begrense akkurat nå, når du allerede sliter med å finne motivasjonen for å starte med behandling?
Når det er veldig vanskelig å endre et eksisterende mønster, kan det å identifisere og begrense opprettholdende faktorer, være en viktig start. Det å oppsøke slike forskning og artikler, kan skape mye uro, usikkerhet og forsterke restriktivt forholdt til mat. Om du klarer å ikke lese om det, bevarer du energien din også, energien du trenger for å jobbe mot en endring. Jeg lurer også på om det er noen som kunne støtte deg, mens det er vanskelig å ta imot behandling.
De fleste trenger støttende nettverk rund seg mens de går i gang med behandling, enten venner, familiemedlemmer, noen snakker med veilederen på skolen, fastlegen sin eller med oss i ROS.
Mange av de som kommer til oss, sier at de sliter med ambivalent forhold til spiseforstyrrelse og behandling. En kan ønske å bli frisk, men samtidig frykte å gi slipp på kontrollen og restriksjonene, når disse har en viktig funksjon i livet. Du skriver at alt du fikk ut av behandling var mer rigiditet, og jeg lurer på om det har noe med den ambivalensen å gjøre?
Om det er slik for deg også, kan det være fint å prøve å åpne opp og utforske det mer. Og ikke minst tenke på hva slags funksjon rigiditeten har for deg, og snakke med noen om ting i livet som er belastende for deg, for eksempel uforutsigbar fremtid og studier, angst, frykten at du ikke er bra nok. Behandling kan ha fokus på det, og mange opplever at forhold til mat og kropp blir bedre, når en jobber med å styrke selvfølelsen, øver seg på å ikke stille så høye krav til seg selv, akseptere at fremtiden kan være uforutsigbar, men det trenger ikke å være negativt. Det kan være viktig å utforske hva du ønsker for deg i fremtiden, hva som er viktig for deg personlig, og sortere tankene knyttet til dette.
Jeg vil derfor oppmuntre deg til å snakke med noen om hvordan du har det, og om sammenheng mellom utfordringene i livet og spiseproblematikk. Du er hjertelig velkommen til å skrive med oss på vår anonyme chat. De kan være fint å øve seg på å skrive om det, om en aldri har snakket om dette før eller om steget for å snakke med behandleren er fortsatt ganske stort.
Håper dette svaret kan være til hjelp for deg.
Med vennlig hilsen, rådgiver i ROS
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.
