Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt, og så bra at du oppsøker mer råd i denne situasjonen. Jeg forstår at du bekymrer deg, når hun ikke spiser nok, og virker til å ikke ha det bra med kroppen sin. Hun er heldig som har en søster som bryr seg.

Det virker som at hun er åpen om at hun forsøker å spise mindre, og tenker negativt om den kroppen hun har nå. Hvordan vil det være for deg å spørre litt mer rundt dette? Gjerne utforske litt om mat og kropp er noe hun tenker mye på, hvordan dette påvirker henne, hvorfor ønsker hun å slanke seg, og hvordan hun har det. Det kan i enkelte tilfeller være slik at det å spise mindre, blir en løsning for å passe inn og føle seg mer akseptert. Det å la mat og kropp bli en løsning på å føle seg bedre kan være sårbart, og kan bli en start på en spiseproblematikk/-forstyrrelse. Så det er et viktig utgangspunkt å få stoppet et uheldig mønster tidlig.

Du skal ikke kjenne på et ene og alene ansvar for å ta opp dette med henne. Det kan være fint å vise at du bryr deg om hvordan din lillesøster har det, men du har ikke ansvar til å hjelpe henne til å snu det dersom dette er et problem. Det er viktig at de voksne som har ansvaret her, også får innblikk i det du har beskrevet. Hvordan vil det være å fortelle om dette til deres foreldre/foresatte?

Under legger jeg ved noen punkter for en en eventuell bekymringssamtale, som kan være nyttig i en hvilken som helst samtale med noen man bekymrer seg for. Det viktigste er at noen tar en slik samtale, gjerne flere ganger.

Bekymringssamtalen – Det kan være fint å lese nøye gjennom det som står nederst på siden, som jeg tar utgangspunkt i under:

• Ta samtalen når du er i en rolig sinnstilstand.
• Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor man ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett også av god tid i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.
• Vær tydelig på hvorfor du er bekymret.
• Legg vekt på hva du har observert og hvordan vedkommende har det.
• Vær ydmyk og åpen. Om vedkommende er i en startfase eller i en fase hvor man opplever mye mestring ved atferden sin, vil man være lite mottakelig for ytre kommentarer og bekymringer. Det kan være lurt å starte med setninger som «mulig jeg tar feil, men …»
• Vær forberedt på å bli avvist.
• Oppfordre til å oppsøke hjelp.

En mulighet er å ta en slik bekymringssamtale med henne først, for å klargjøre henne for å ta imot mer hjelp. Da kan man også støtte henne i å ta dette opp med foreldre. Du kan også si at du har et ansvar som storesøster å si fra dersom hun ikke gjør det selv, og at du gjør det fordi du bryr deg. En annen mulighet er at du forteller dette til foreldrene dine og lar ansvaret være mer opp til dem. Da kan det være fint å vise til dette svaret, eller nettsiden jeg refererer til, slik at de kan bli tryggere til å ta en slik bekymringssamtale.

Kanskje du kan føle at du går bak ryggen hennes, dersom du forteller videre det hun har fortalt deg. Men dersom det faktisk er en begynnelse på en spiseforstyrrelse, er det å si ifra om dette, å vise omsorg og nettopp det hun har behov for. Det kan være vanskelig for henne å se det selv, når man står midt i det og kanskje opplever selv at det ikke har blitt et problem enda.

Dersom dere som står nær, har mer behov for råd i denne situasjonen, er det mulig å ta kontakt på telefon og chat.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS