Spørsmål & svar

Takk for at du tar kontakt med oss. Det du beskriver høres veldig slitsomt og vanskelig ut for deg. Så bra at du søker råd her, når du har det slik.

Du skriver at du har vært gjennom både perioder med underspising, da du spiser veldig restriktivt og kjenner på dårlig samvittighet knyttet til det å spise, og at du har perioder med overspising, noe som er veldig slitsomt også.

Det er veldig leit å høre at du har det slik, og at du kjenner på dårlig samvittighet knyttet til det å spise nok mat. Det du beskriver, er veldig gjenkjennelig fra det andre som kommer til oss også forteller. Det finnes en sammenheng mellom overspising og restriktiv spising for disse mønstrene ofte forsterker hverandre. Restriksjonene eller for lang tid mellom måltidene skaper et økende press (både fysisk og psykisk) om å spise, som kan føre til overspising. 

Etter lang periode med et slik spisemønster, er det veldig vanskelig å holde ut i det, for kroppen trenger næring og prøver å kompensere for tidligere restriksjoner. Så det er veldig viktig å passe på å få nok mat, for å regulere dette. Men jeg hører at det er svært vanskelig for deg, når du kjenner på så mye dårlig samvittighet knyttet til det å spise.

Jeg vet ikke om det er slik for deg, men det kan noen ganger være en sammenheng mellom en vanskelig livssituasjon, og det å få et anstrengt forhold til mat. Det blir for noen en måte å håndtere stress, uro eller vanskelige følelser. Det å prøve å begrense matinntak kan for noen være et forsøk på å kjenne på kontroll, om livssituasjonen kan være uforutsigbar, og mye er ukontrollerbar. Det blir ofte en mestringsstrategi som hjelper oss å håndtere noe veldig vanskelig, men samtidig kan skape masse uro, skam og vonde følelser i etterkant. Ikke sikkert at det er slik for deg, men vil bare si at for noen kan det være viktig å se litt på livssituasjonen og sjekke med seg selv om det er noe annet vi trenger hjelp med, i tillegg til anstrengt forhold til mat.

Du skriver at du gjemmer tegn av overspising nederst i søppelkassa. Det betyr kanskje at du ikke snakket med noen om hvordan du har det? Jeg vil oppmuntre deg til å snakke med noen om dette, det høres ensomt ut for deg å prøve å få det bedre uten hjelp og støtte. Man skal ikke måtte stå alene i en slik situasjon uten hjelp.

Her ønsker jeg å vise til en tekst hvor vi har samlet en del råd om hvordan en kan fortelle om dette til noen: den vanskelige samtalen. Veldig mange synes at det er utfordrende å snakke med foreldrene, så en samtale med helsesykepleier kan være en bra start.

Dersom du har flere spørsmål, eller ønsker å prate mer om dette, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med oss i ROS på vår anonyme chat. Der kan man spørre om alt man lurer på, og kan for mange være en lettere måte å snakke om dette på.

Jeg håper at dette svare kan være til hjelp for deg.

Mvh, rådgiver i ROS