Spørsmål & svar

Hei, 

og takk for at du skriver til oss. Så bra at du oppsøker mer råd, når du har det på denne måten. Jeg får et inntrykk av at du vil ha hjelp, men samtidig kan kjenne på mye frykt for hva det vil innebære. Du ønsker å vite om dette kan være en spiseforstyrrelse, og hvilen type dette er. Jeg kan ikke stille noe diagnose, ettersom det kun er helsepersonell som kan gjøre det. Men jeg kan likevel bekrefte at det du beskriver her, minner i stor grad om det som inngår i en spiseforstyrrelse. 

Det kan være vanskelig å forstå selv når man har behov for hjelp, når man står midt i en spiseforstyrrelse. Spesielt om man er mye alene om det, og ikke har foreldre eller omsorgspersoner som kan oppdage det og bidra til at man søker hjelp. Det skal ofte mye til, før man selv ber om hjelp. Hvorfor det er slik, er det mange som lurer på seg. Man vet jo at det man gjør på ikke er så bra, og man ville nok ikke anbefalt en god venn å gjøre det samme. Likevel fortsetter man. 

En spiseforstyrrelse gir ofte en del mestring og en følelse av kontroll, spesielt i starten. Derfor kan det være vanskelig å oppdage hvor man er på vei i starten og se problemet med det. Men etter hvert kommer ofte konsekvensene mer og mer til syne. Selv om man opplever at det er mye positivt, merker man at det også kan ta fra en mye også. Du forteller at du nå er mye for deg selv, unngår alle aktiviteter som har med mat og gjøre i frykt for å gå opp i vekt. Du trener av samme grunn og virker som at dette gjør deg mindre sosial.

Jeg får et inntrykk av at du ikke har det helt greit, men at du føler at det du gjør gir mening for deg også. Mange kjenner etter hvert en del på ambivalens - en delt følelse av å ville ha hjelp, men samtidig står frykten for å miste kontrollen så sterkt og hindrer en i å få det bra. Mange kan også skamme seg over det de gjør, og det kan medføre at man ikke tør å snakke med noen om det. 

Mange som får en spiseforstyrrelse, tviholder på spiseforstyrrelsen, fordi det føles trygt. Kanskje man har behov for trygget og forutsigbarhet og på en eller annen måte forsøker å skape dette, i måten man trener og spiser på. Og kanskje det kjennes vanskelig å forholde seg til følelser, og kanskje dette bidrar til å holde følelsene på avstand. 

Følelsene våre forsøker egentlig å si oss noe om hva vi trenger, selv om de kan være ganske ubehagelige å kjenne på. Men om vi bare skyver dem unna, vil de ikke forsvinne. De kommer ofte tilbake i sterkere kraft om vi bare forsøker å ignorere dem. Når vi klarer å romme eller føle dem og forstå behovene som kan ligge bak, kan vi bedre møte behovene som følelsene forsøker å gi beskjed om. Når vi er lei oss, har vi behov for støtte og trøst. Når vi er ensom og kjenner på skam, har vi behov for at noen møter oss uten å dømme og tar i mot oss som vi er. Når vi klarer å fange opp hva følelsene forsøker å si oss, kan vi også få et litt annet bilde på det vi forsøker å løpe fra. 

Noen ganger har vi opplevd noe som har vært ekstra utfordrende, og dermed har man ekstra behov for å få hjelp med å håndtere følelsene knyttet det. Andre ganger er det ikke så lett å sette fingeren på hvorfor man fikk et slikt forhold til mat. Uansett hva som er tilfellet hos deg, ønsker jeg å si at det er fullt mulig å få et bedre forhold til mat og trening, og det er god hjelp å få. Det første steget er ofte å snakke med noen man stoler på om dette, for å få den støtten man trenger for å oppsøke mer hjelp. Du spør om man kan bli frisk uten at noen vet om det, men de fleste har behov for hjelp for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. 

Om du merker at du har behov for mer hjelp til å klare å fortelle dine nærmeste om dette, kan vår anonyme chat være et fint sted å snakke om dette. Der kan du få råd og hjelp rundt dette, og spørre om det du måtte lure på. 

Håper at mitt svar kan bidra til et håp om at det går an å komme seg ut av dette, og at det er støtte og hjelp å få.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS