Med egne ord

Er det virkelig verdt det?

Den innvendige uroen er stor. «Styggen på ryggen» er tilbake. Kroppen er rastløs, jeg kjenner hva som er i gjære. «Styggen» vil ha mat. Det å spise virker til en viss grad beroligende, en liten stund.

Mens jeg spiser tenker jeg: hva er mine valg videre?

Fortsetter jeg å spise, vet jeg at det ender opp med en overspisingsepisode med påfølgende oppkast. Avslutter jeg derimot spisingen nå, må jeg fortsette å kjenne på det enorme innvendige trykket, og uroen som brer seg fra brystet og ut i hele kroppen.

Jeg «velger» å fortsette. Jeg må lette på trykket. Det er for høyt, for stort og for altoppslukende. Jeg klarer ikke å stå i mot!  Trykket har bygd seg opp over tid, og jeg er nødt til å slippe det ut før jeg går i stykker.

Mat er ikke bare mat. Mat er et nødvendig onde. Alle må ha mat. Mat smaker godt og vi koser oss med mat.

Slik fungerer det ikke alltid med spiseforstyrrelsen som «venn». Maten smaker lite. Du spiser ikke maten fordi du er sulten, fordi du synes det smaker godt eller fordi kroppen har behov for det. Du spiser kun for å bli så mett at det gjør vondt. Du spiser kun fordi det er det eneste som kan lette på trykket. Du spiser kun for å kunne kaste opp etterpå. Du spiser, spiser, spiser og spiser, helt til det sier stopp.

Nå kan du endelig få lønn for strevet Nå kan du endelig få lette på trykket. Nå kan du endelig få tømt deg, og det gjør du, om igjen og om igjen.

Magen vrenger seg, tårene spretter, beina skjelver, men det føles allikevel bedre. Trykket har letta, du kan puste igjen.

Alt føles lettere. Hvor lenge? Noen sekunder, kanskje et minutt. Til du treffer dine egne rødsprengte øyne i speilet. Til skammen tar deg! Da er brått den gode følelsen du nettopp fikk kjenne på, erstattet med en langt dårligere følelse.

Etterpå sitter du igjen med tomhet, oppgitthet, selvforakt, en følelse av tap og nederlag, men trykket i brystet er borte.

Er de sekundene i «frihet» virkelig verdt alt det arbeidet?

Gøril

^