Jente/kvinne,
Jeg er 19 år og har hatt anoreksi siden jeg var 13. Jeg har gått til all slags mulig behandling på ullevål, bup, modum, dps, rasp, gaustad og villa sult uten at det fungerte. I fjor hadde jeg en bmi på 11 og hadde hjertesvikt. Da fortalte behandleren min fortalte meg at jeg var kronisk syk og ville måtte leve med en spiseforstyrrelse resten av livet. Etter at jeg fikk hjertesvikt prøvde jeg selv å bli frisk uten behandling helt på egehånd. Det var ekstremt vanskelig men jeg greide å komme meg opp i vekt. Etter mitt forsøk på å bli frisk var jeg overvektig. Selvom mine behandlere fortalte meg at dette ville normalisere seg og at det ikke var farlig, førte det til et tilbakefall. Jeg sluttet helt og spise og har gått ned 20 kg på et par måneder. Jeg er fortsatt normal vektig men vil gå ned litt mer i vekt. Men jeg føler meg jævlig. Kroppen min har gått igjennom mye de siste årene. Jeg har gått fra bmi 11 til 28 til og nå gå ned 20 kg igjen og jeg føler meg helt utslitt. Jeg er deprimert, har ingen venner og stort sett hele dagen min går ut på å telle kalorier. Når jeg har spist de 50 kaloriene jeg tillater meg om dagen føler jeg at jeg burde gå å legge meg siden meningen med dagen min er over. Det virker som meningen med livet er mat. Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei på denne måten. Jeg vil ikke ha en spiseforstyrrelse resten av livet. Jeg vil kunne ha venner og familie og ha et godt liv som de rundt meg men jeg er så redd. Jeg husker ikke hvordan det er å leve uten en spiseforstyrrelse. Jeg har for tiden ingen behandling for min anoreksi og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal greie å komme meg ut av det uten noe støtte. Jeg har ikke reist noe sted på flere år på grunn av min sf, men jeg har veldig lyst. Min mamma har spurt om vi kan dra på ferie en gang denne sommeren og jeg vil så gjerne si ja. Mamma er ekstremt bekymret for meg og kommer inn på rommet mitt hver natt for å sjekke om jeg fortsatt lever. Hun ringer meg flere ganger fra jobb for å sjekke at jeg fortsatt er i livet fordi hun er så redd for at kroppen min plutselig skal gi opp etter så mange år med sf. Jeg vil så gjerne gi henne en god opplevelse og at hun kan se meg glad på ferie sammen med hun. Det fortjener hun. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. Å være et sted i over en uke hvor jeg ikke kan kontrollere det jeg spiser, mest sannsynlig kommer til å spise ute flere ganger om dagen, ikke kan telle kalorier og kommer til å være omringet av folk i badetøy og sammenligne meg med deres kropper. Jeg har aldri gjort det før og jeg er redd for hvordan jeg kommer til å reagere. Det å spise i det hele tatt er vanskelig nok så det å spise på restaurant kan jeg ikke engang se for meg. Ihvertfall ikke flere dager på rad. Tankene om at jeg kommer til å gå opp i vekt og at jeg ikke kommer til å tørre å gå i badetøy eller ikke kan kompansere med trening skremmer meg. Pluss at jeg ikke har noen jeg kan snakke med der og heller ikke har kontakt med min behandler på dps i sommerferien. Har dere noen tips på hvordan man kan takle å dra på ferie med en spiseforstyrrelse? Hva kan man gjøre for å greie å delta i måltider sammen med andre uten å få panikk. Tanken på å måtte velge en matrett fra en meny gir meg ekstrem angst. Jeg kommer til å prøve å regne ut kaloriene i alt eller tenke at noe er for usunt eller har for mye fett osv. jeg har ikke spist et måltid sammen med andre på flere år så jeg håper virkelig jeg kan få noen råd
ROS svarer
Hei, så fint at du søker råd her.
Du skriver at du har en lang historie med spiseforstyrrelser, og at du har vært inn og ut av behandling i flere år. Det du har vært igjennom høres ikke godt ut for deg, og jeg håper at ønsket ditt om å ikke ha en spiseforstyrrelse resten av livet kan bidra til å gi deg motivasjon og lyst til å kjempe videre.
Du skriver at du selv forsøkte å bli frisk etter at du fikk hjertesvikt. Dette førte til at du klarte å gå opp i vekt, men fikk et tilbakefall igjen. For mange som har hatt en restriktiv spiseforstyrrelse over tid kan det å gå opp i vekt være veldig vanskelig. Det å evne å stå i den uroen som vektøkning bidrar til, vil for mange være avgjørende, og ofte er det her den vanskelige jobben begynner. Når en har hatt anoreksi over lengre tid, slik som du har, kan det også ta lang tid før kroppen evner å stabilisere seg og fungere normalt igjen og det er viktig å gi kroppen den tiden den trenger. For mange vil det også være viktig å ha noen som en kan støtte seg til i denne perioden, som for eksempel en behandler eller rådgiver.
Du lurer også på om vi har noen tips til hvordan en kan takle å dra på ferie med en spiseforstyrrelse. Som mye annet vil dette også være individuelt fra person til person. For noen så kan det eksempelvis føles litt tryggere dersom en lager en plan i forkant av reisen. Kanskje du og moren din kan lage en plan sammen for hva som skal skje og hvordan du/dere kan takle situasjoner som du kjenner er ubehagelige? For andre kan det være en fin øvelse i å forsøke å rette fokuset mot det en kjenner er fint med reisen heller en det som en kjenner er vanskelig. Kanskje det er mulig å rette fokuset mot omgivelsene heller enn maten når dere skal spise et måltid. Når tanker om kalorier, om noe er usunt eller om det har for mye fett kommer så kan det være fint å øve seg på å observere de, anerkjenne de, men velge å ikke gå inn i dem. Kanskje det er mulig å se for seg tankene som skyer på himmelen som flyter forbi. Likevel så forstår jeg at dette kan være utrolig vanskelig når du har vært syk over så lang tid. For mange så handler det også om å klare å stå i den uroen som dukker opp. Er det noe du kan gjøre som er positivt for deg når det kommer til å stå i denne uroen? Noen alternative aktiviteter som å spille kort, ta en ansiktsmaske, strikke, tegne, etc.
Du skriver også at du har forsøkt veldig mange ulike behandlinger, er det noe fra de ulike behandlingene som har fungert? Dersom noe har fungert så kanskje det er mulig å forsøke å legge fokuset på det som har fungert og ta med seg det videre. Tenker også som du sier at det kan være fint å få støtte i prosessen mot å få det bedre, noe du skriver at du har gjennom en behandler på dps. Dersom en har kontakt med en behandler kan slike spørsmål som du har stilt her være fine å diskutere også med behandler, kanskje dere sammen kan legge en plan og diskutere hva som er best for deg?
Vil til slutt si at det du står i høres ikke lett ut for deg og fortsett med troen og ønsket om å få det bedre. Det er mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Håper noe av det jeg har skrevet her er til nytte for deg. Alt godt<3
Med vennlig hilsen Rådgiver i ROS.
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.
