Spørsmål & svar

Kan man ha en spiseforstyrrelse uten å vite det?
Spørsmål: 5.desember 2023

Jente/kvinne, 

23 år

Hei! Jeg er en kvinne på 23 år som en stund har lurt på om jeg kan ha en spiseforstyrrelse. Så mitt første spørsmål er: Kan man ha en spiseforstyrrelse uten å vite det selv? Grunnen til at jeg lurer på dette er at jeg ser ikke meg selv som syk, men vet at jeg ofte tar noen valg som ikke er bra for meg. I korte trekk: jeg har gått ned en del kg på et år, noen som kan være relatert til at jeg har slutta med toppidrett, og dermed har et tap av muskelmasse, ser ingen annen grunn til vekttapet. Jeg har ikke lenger klær som passer og ser i speilet at jeg er så tynn at det er stygt, jeg ønsker derfor å gå opp i vekt, men får det ikke til. Og selv om jeg vil opp i vekt så sitter jeg med tanke om at det hadde vært stas å kunne si at jeg veier enda mindre, i tillegg til at selv om jeg vil opp i vekt så har jeg en grense på hvor mye jeg kan veie. Jeg spiser ca. To måltider om dagen, og blir veldig fort mett. Vet jeg bør spise oftere, men tiden strekker ikke til. Prøver å supplere med proteinshakes. Men vanskelig å få i seg, når man er mett. Hvis jeg må prioritere hva jeg bruker tid og penger på, så det er alltid mat som blir prioritert bort, for jeg ser på andre ting som viktigere. Har fått mye utredning på sykehus for vektnedgang i form av blodprøver, CT, gastroskopi +++, uten andre funn en mangel på jern, folsyre og d-vitamin. Det er ingen av legene jeg har møtt underveis, som stiller spørsmål ved at det kan være snakk om en spiseforstyrrelse. Derfor føler jeg meg litt dum, som selv tenker at dette kan være et alternativ. I tillegg til det som allerede er nevnt er min største bekymring at jeg ved to anledninger har besvimt på jobb, grunnet blodtrykksfall. Det at jeg besvimer på jobb setter andres liv i fare, og derfor sitter jeg igjen men skyldfølelse for å ikke ha spist før jobb. Når jeg nå leser over det jeg har skrevet, så merker jeg at jeg prøver å finne andre grunner en spiseforstyrelse for de tingene jeg nevner. Synes derfor dette er veldig vanskelig. Kaloritelling, oppkast osv. som er typisk SF er ikke noe jeg gjør. Jeg er redd for å søke hjelp, for jeg vil ikke at noen som trenger det mer en meg skal stå på en unødvendig lang venteliste. Min største frykt er jeg skal bruke opp helsevesenets tid, for så å få beskjed om at jeg ikke har en spiseforstyrrelse eller at jeg ikke er syk nok. Jeg er også redd for at hvis jeg får beskjed om at jeg ikke er sykt, sp kommer jeg til å gjøre det som må til for å passe inn i spiseforstyrrelsekriteriene. Tips til hva jeg kan gjøre som neste steg, eller er jeg bare en normal jente som ikke trenger å bekymre seg? Dette ble en veldig lang og rotete tekst, beklager det. - Hilsen en forvirret jente, 23.

ROS svarer

Hei,

Og takk for at du skriver til oss, og forteller om hvordan du har det. Det høres ikke noe lett ut å gå med alle disse spørsmålene, og det er ikke rart at du kan kjenne deg forvirret. Du forteller om et vekttap, hvor du nå har vært gjennom en utredning for å finne ut hva det kan komme av, uten å bli stilt spørsmål om det kan være en form for spiseforstyrrelse som kan ligge til grunn. Det er fint at dere har sjekket for alt dette, ettersom du selv også kan være usikker på hva dette kan komme av. Jeg ønsker å si litt mer om hva som kan være vanlig når det kommer til spiseforstyrrelser/spiseproblematikk, så kan du se om det er noe du kan kjenne deg igjen i.

Det å gå fra et problematisk forhold til mat og over til en spiseforstyrrelse, kan ofte være en glidende overgang. Det er ikke alltid så lett å se det helt selv, eller å forstå det. Så for å svare på det første spørsmålet ditt, så kan man ha en spiseforstyrrelse (som oftest i en startfase) uten å selv forstå det. Det er også slik at det kan være så mange forskjellige veier inn til et vanskelig forhold til mat, og det kan også oppleves veldig ulikt for den enkelte. Du forteller at du ikke kaster opp eller teller kalorier, men du forteller at du begrenser matinntaket på andre måter. Det som mange beskriver, er disse motstridende tankene, hvor man i det ene øyeblikket vil gå opp i vekt. Men i det neste, finner man grunner til å la vær. Man føler seg dratt mellom å ville få hjelp, men samtidig en frykt for hvordan det vil bli å faktisk gå opp i vekt. Jeg vet ikke om du kjenner på dette? Du sier at du på en side liker tanken på å gå ytterligere ned, men samtidig også ønsker å gå opp i vekt.

Selv om dette kommer til uttrykk forskjellig hos den enkelte, er et fellestrekk at tankene og følelsene rundt mat tar stor plass. Kanskje man ikke føler så mye på det, når man har kontrollen og styrer all mat selv. Men dersom man kommer i situasjoner hvor man ikke har denne kontrollen på hva som vil bli servert, og når, kan man kjenne på ubehag. Har du opplevd slike situasjoner, hvor du har blitt stresset? For noen handler det om regler rundt mat, men for andre kan det handle mer om mengde mat. At man kan spise hva som helst, men må begrense mengden, så det ikke totalt sett blir mer enn man har bestemt seg for.

Mange beskriver at de blir mindre fleksibel og kan etter hvert unngå sosiale situasjoner, der man tror at dette kan bli et problem. Dette kan medføre at man blir mindre sosial etter hvert, og trekker seg mer tilbake. Og om man i tillegg går alene med alt dette, føler mange seg etter på mye ensomhet.

Det jeg har beskrevet, kan også variere fra periode til periode. Men man kjenner at forholdet til maten har blitt anstrengt. Selv om man ikke føler at egen situasjon er et klassisk eksempel på en spiseforstyrrelse, slik man gjerne har lest om, betyr det ikke at det ikke er et problematisk forhold til mat. Om det er i en begynnende fase, er det likevel viktig med tidlig hjelp for å kunne snu det raskere. Man skal ikke måtte bli verre, for å skulle ta imot hjelp. Så det å tilpasse utfordringene til kriteriene man gjerne blir vurdert til, skjønner jeg du kan bli redd for. Det skal man ikke måtte gjøre.

Jeg tenker det kan være viktig å snakke mer med noen om dette, og få hjelp med slik det allerede er. Om du kjenner deg litt igjen i det jeg har beskrevet, tenker jeg det er viktig å få hjelp.

Til slutt ønsker jeg å dele et tidligere svar med deg der andre også lurer på om de kan ha en spiseforstyrrelse: Hvordan vet jeg om jeg har en spiseforstyrrelse?

Om du ønsker å snakke mer med en rådgiver i ROS, kan du ta kontakt med oss på chat eller telefon, så kan vi bedre hjelpe deg videre med hva som kan være lurt å gjøre i ditt tilfelle.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS

ROS

NESTE AKTIVITETER

4. mars 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
7. mars 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
13. mars 2024
Trondheim
Åpen pårørendegruppe
4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.