Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss, og forteller om hvordan du har det. Det høres ikke noe lett ut å gå med alle disse spørsmålene, og det er ikke rart at du kan kjenne deg forvirret. Du forteller om et vekttap, hvor du nå har vært gjennom en utredning for å finne ut hva det kan komme av, uten å bli stilt spørsmål om det kan være en form for spiseforstyrrelse som kan ligge til grunn. Det er fint at dere har sjekket for alt dette, ettersom du selv også kan være usikker på hva dette kan komme av. Jeg ønsker å si litt mer om hva som kan være vanlig når det kommer til spiseforstyrrelser/spiseproblematikk, så kan du se om det er noe du kan kjenne deg igjen i.

Det å gå fra et problematisk forhold til mat og over til en spiseforstyrrelse, kan ofte være en glidende overgang. Det er ikke alltid så lett å se det helt selv, eller å forstå det. Så for å svare på det første spørsmålet ditt, så kan man ha en spiseforstyrrelse (som oftest i en startfase) uten å selv forstå det. Det er også slik at det kan være så mange forskjellige veier inn til et vanskelig forhold til mat, og det kan også oppleves veldig ulikt for den enkelte. Du forteller at du ikke kaster opp eller teller kalorier, men du forteller at du begrenser matinntaket på andre måter. Det som mange beskriver, er disse motstridende tankene, hvor man i det ene øyeblikket vil gå opp i vekt. Men i det neste, finner man grunner til å la vær. Man føler seg dratt mellom å ville få hjelp, men samtidig en frykt for hvordan det vil bli å faktisk gå opp i vekt. Jeg vet ikke om du kjenner på dette? Du sier at du på en side liker tanken på å gå ytterligere ned, men samtidig også ønsker å gå opp i vekt.

Selv om dette kommer til uttrykk forskjellig hos den enkelte, er et fellestrekk at tankene og følelsene rundt mat tar stor plass. Kanskje man ikke føler så mye på det, når man har kontrollen og styrer all mat selv. Men dersom man kommer i situasjoner hvor man ikke har denne kontrollen på hva som vil bli servert, og når, kan man kjenne på ubehag. Har du opplevd slike situasjoner, hvor du har blitt stresset? For noen handler det om regler rundt mat, men for andre kan det handle mer om mengde mat. At man kan spise hva som helst, men må begrense mengden, så det ikke totalt sett blir mer enn man har bestemt seg for.

Mange beskriver at de blir mindre fleksibel og kan etter hvert unngå sosiale situasjoner, der man tror at dette kan bli et problem. Dette kan medføre at man blir mindre sosial etter hvert, og trekker seg mer tilbake. Og om man i tillegg går alene med alt dette, føler mange seg etter på mye ensomhet.

Det jeg har beskrevet, kan også variere fra periode til periode. Men man kjenner at forholdet til maten har blitt anstrengt. Selv om man ikke føler at egen situasjon er et klassisk eksempel på en spiseforstyrrelse, slik man gjerne har lest om, betyr det ikke at det ikke er et problematisk forhold til mat. Om det er i en begynnende fase, er det likevel viktig med tidlig hjelp for å kunne snu det raskere. Man skal ikke måtte bli verre, for å skulle ta imot hjelp. Så det å tilpasse utfordringene til kriteriene man gjerne blir vurdert til, skjønner jeg du kan bli redd for. Det skal man ikke måtte gjøre.

Jeg tenker det kan være viktig å snakke mer med noen om dette, og få hjelp med slik det allerede er. Om du kjenner deg litt igjen i det jeg har beskrevet, tenker jeg det er viktig å få hjelp.

Til slutt ønsker jeg å dele et tidligere svar med deg der andre også lurer på om de kan ha en spiseforstyrrelse: Hvordan vet jeg om jeg har en spiseforstyrrelse?

Om du ønsker å snakke mer med en rådgiver i ROS, kan du ta kontakt med oss på chat eller telefon, så kan vi bedre hjelpe deg videre med hva som kan være lurt å gjøre i ditt tilfelle.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS