Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt og deler dette. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den usikkerheten du beskriver i denne situasjonen. Jeg forstår at det kan være vanskelig å vite hvor man skal legge seg, når man treffes i forelesning, men kanskje ikke så mye ellers. Her tenker jeg det kan i enkelte tilfeller være positivt at man ikke er så nær venn. Noen ganger kan det faktisk være lettere å åpne seg med noen som ikke er så nær. Jeg ønsker å vise til en episode fra podcasten vår som tar for seg hvordan legge til rette for å ta en slik prat: Uforstyrra - bekymringssamtalen

Her er det litt generelle råd, som dekker både de som står nær og andre som kanskje ikke er like nær i relasjon. Kanskje det viktigste i ditt tilfelle, å våge å spørre. Kanskje spørre om dere skal gå en tur, ta en kaffe eller noe som du kjenner passer bra, for å komme inn på tema. Det å være nysgjerrig og åpen, men samtid ikke gå rundt grøten, tror jeg kan være lurt.

Du sier at du har lagt merke til at hun har blitt enda tynnere. Her tenker vi det kan være lurt å ikke gå rett på den delen av det man har observert, men kanskje heller spørre mer om hvordan hun har det. Ofte kan slike kommentarer på kropp være mot sin hensikt. Er det andre ting du også har lagt merke til, som mer går på hvordan det virker til at hun har det?

Mange som strever med forholdet sitt til mat, kropp og vekt, kan bruke maten/sult som en mestringsstrategier for å håndtere andre vanskelige ting i livet. Det kan være så mangt. Det kan være alt fra overganger i livet, høye forventninger og krav, til større utfordringer eller opplevelser i livet som har vært ekstra vanskelig. Uansett hva som kan ha utløst en spiseforstyrrelse, så kan det hjelpe å se sammenhengen med krevende livsforhold og uttrykket.

Så er det ikke sikkert at hun tør å åpne seg med det samme, men da har man kanskje vist bekymring og vist at du er en hun kan snakke mer med hvis hun ved en senere anledning skulle tørre dette. Man har også signalisert at det ikke er noe man bør gå alene med, og at du har sett henne og våget å vist at du bryr deg.

Nå vet man ikke om hun er i behandling, eller har noen andre å prate med. Men det vil du kanskje få vite mer om i en slik prat. Om hun ikke skulle ha noen å prate med, og kjenner behov for mer hjelp, kan det være fint å vise til at vi har en anonym chat og telefon hun kan ringe inn og spørre om mer råd i hennes situasjon. Hvis hun kjenner behov, og har allerede tenkt at hun er klar for å ta imot behandling, er det fastlege som er riktig kontaktperson. Men mange har kanskje behov for å få stilt en del spørsmål og forberede seg litt før man oppsøker legen. Da kan vi bidra med råd.

Jeg tenker at det uansett er fint å vise bekymring, og på den måten våger å bry seg.

Håper at dette svaret kan være til hjelp.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS