Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss. Jeg kan godt forstå at denne situasjonen er krevende for familien, og at det berører alle som er glad i henne. Jeg synes det er veldig fint at du oppsøker noen konkrete råd, og håper dette svaret kan hjelpe dere i denne situasjonen.

Det virker for meg som at dere har forståelse for hva dere ikke bør kommentere og prate om, og det tenker jeg er veldig fint at dere er oppmerksomme på. Det virker likevel som dere nå opplever det problematisk å ikke kunne spørre henne hvordan hun har det, og vise interesse for henne slik dere alltid har gjort. Kanskje dere i bunn og grunn opplever at dere ikke får muligheten til å være de besteforeldre dere ønsker å være?

Når en familie blir rammet av en spiseforstyrrelse, er det mye som brått blir snudd på hodet. Det som var normalt og hverdagslig, som det å prate sammen om hvordan man har det, kan fort bli utfordrende og problematisk. Mange foreldre sier at de blir usikre på hvordan håndtere dette, og er redd for at både de og andre skal si noe som kan forverre situasjonen. Og da kan det for noen være en løsning å forsøke å unngå slike situasjoner, for å være på den sikre siden.

Vi tenker at dersom man viser en oppriktig nysgjerrighet om hvordan hun har det, så kan man ikke gjøre noe galt. Som du sier, vet dere at det ikke er lurt å kommentere på hennes vekt eller spisevaner. Dette er i tråd med det vi anbefaler, å vise oppmerksomhet til hennes indre følelsesliv, fremfor utsiden, mat og vekt. Det vil nok likevel være lurt å avklare dette med foreldrene på forhånd.

Noen konkrete råd for hvordan nærme seg den berørte:

• Finn et tidspunkt utenom matsituasjon, hvor det er god tid og ingen forstyrrelser.
• Vis en nysgjerrig og omsorgsfull holdning i møte med henne, og lytt oppmerksomt dersom hun åpner seg. Om hun ikke er klar for det enda, vil hun uansett merke at dere er der, dersom hun skulle være klar for det på et senere tidspunkt.
• Tilby dere å finne på en hyggelig aktivitet sammen, som kan gi litt fri fra spiseforstyrrelsen. Gjerne noe dere har gjort sammen, før hun ble syk. Ofte tar en spiseforstyrrelse stor nok plass som det er, og da er det godt å få fokuset over på noe helt annet. Kanskje dette kan bidra til å gi energi til den friske delen av henne. Dette tror jeg også foreldre kan sette pris på. Og kanskje hun føler seg mer komfortabel med å prate i en slik setting.

Om hun har behov for å prate, eller bare gjøre noe hyggelig sammen, vil dere fort merke. Det viktigste vil jo være at hun får merke at dere viser henne omsorg, og at hun føler seg sett.

Håper dette kan gjøre dere tryggere i møte med deres barnebarn.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS