Jente/kvinne,
Hei, Jeg flyttet inn med en god venninne i august i en annen by enn hjembyen min og borte fra familien. Det er det beste valget jeg har tatt - det har gitt meg såå mye glede, flere venner og opplevelser og mulighet for en ny start. Venninna mi kjenner til historien min (har slitt med spiseforstyrrelser av og på i 20 år), men avsluttet behandling våren 2023 etter et tilbakefall jeg hadde. Da jeg flyttet gikk livet i ett og jeg elsket det. Jeg glemte å gjøre det som stod i vedlikeholdsplanen min med regelmessig veiing. Så bestemte jeg meg for å ta vekt og da ble jeg så redd. Jeg så et høyere tall enn det jeg hadde trodd og spiseforstyrrelsen satte i gang med en gang. Først tanker og så handlinger. Første uken ut i januar gikk det skikkelig dårlig. Trente masse og klarte nesten ikke spise. Jeg skyldte på at jeg hadde hatt flere infeksjoner og var sliten til venninna mi. Jeg måtte finne en stopp knapp slik at jeg ikke gikk inn i total spisevegring. Så jeg bestemte meg for å dra hjem til familien min og gikk til legen. Hun sykemeldte meg i 3 uker og skal på kontroll der nå på fredag og planen er da å dra hjem til venninna mi. Jeg unngikk total spisevegring men er fremdeles veldig restriktiv og trener en del. Så til selve spørsmålet mitt... Jeg har ikke turt å sagt til venninna mi at det er spiseforstyrrelsen som er problemet. En grunn er at jeg ikke ønsker å være en belastning eller til bekymring, jeg unner ingen å bo med noen som har en spiseforstyrrelse. Jeg ønsker heller ikke at det skal ødelegge forholdet vårt. Jeg vil hun skal være venn, ikke terapeut eller "vakt". Også den siste grunnen. Spiseforstyrrelsen ønsker ikke at hun skal vite. Har dere noen råd om hvordan jeg kan ta dette opp med venninna mi? Og hvordan vi kan finne en god løsning? Jeg ønsker ikke at dette skal legges ut på nettet, håper det kan respekteres. På forhånd tusen takk.
ROS svarer
Hei,
Så fint at du tar kontakt her. Håper svaret her kan være til hjelp for deg.
Du skriver at du tidligere har hatt en spiseforstyrrelse, og at du nå kjenner at problematiske tanker knyttet til mat, kropp, vekt og trening tar større plass igjen i livet ditt. Du skriver også at du da bestemte deg for å dra hjem til familien din og kontaktet legen din slik at du kunne få litt hjelp på veien.
Først og fremst vil jeg si at det er kjempefint at du tar dette på alvor, og at du forsøker å snu situasjonen så tidlig som mulig. Det er en stor styrke og for mange så kan det være til god hjelp å ta tak i det så tidlig som mulig.
Det du lurer på er om du skal fortelle venninna di som du bor sammen med at det er spiseforstyrrelsen som er problemet eller om du skal holde dette skjult. Jeg forstår at dette kan være vanskelig å ta stilling til, da en ikke kan vite utfallet. Her ville jeg spørre deg, hva hadde du ønsket fra din venninne dersom hun hadde stått i samme situasjon som det du står i nå? Du skriver også at spiseforstyrrelsen ikke ønsker at hun skal vite, men hva ønsker du i denne situasjonen? Klarer du å skille mellom spiseforstyrrelsen og deg? For noen som kjenner at spiseforstyrrelsen tar mye plass, så kan det være fint å øve seg på å utfordre den og gi mer plass til fornuften. Du skriver også at du ikke ønsker at hun skal være på vakt eller være en terapeut for deg og du lurer på hvordan du kan ta dette opp med venninna di. Dette tenker jeg det kan være fint å være tydelig på, fortelle litt om hva du trenger fra henne og hvordan du ønsker at forholdet deres skal være videre. For noen så kan det være fint å skrive ned på forhånd hva en ønsker å si, eller forberede seg litt. Det kan også være fint å sette av litt tid, slik at det ikke blir noe som fortelles i forbifarten.
Tror det kan være veldig fint å ha noen i sin nærhet som vet om hvordan en har det, selv om jeg forstår at det kan være vanskelig å fortelle i frykt for at noe kan bli annerledes eller forandret. Likevel så er det jo litt det en har venner til, og det å kunne snakke med hverandre om slike ting kan jo potensielt også føre dere nærmere hverandre. Du skriver også at du får hjelp av lege og det høres ut som at du tar tak i denne situasjonen på en god måte og ønsker det beste for deg selv, og det å også fortelle dette til venninna di kan kanskje føre til at hun kjenner en litt større trygghet. Da hun vet at du får den hjelpen som du trenger for å få det bedre.
Dersom du ønsker å snakke mer om dette er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med oss på vår telefon eller chat.
Håper at du fant dette svaret nyttig for deg, ønsker deg alt godt!
Med vennlig hilsen Rådgiver i ROS.
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.
