Spørsmål & svar

Hei, så fint at du tar kontakt med oss og forteller hvordan du har det. Det å streve med en spiseforstyrrelse er ikke lett, og særlig ikke hvis man går og bærer på dette alene. Det å innrømme at man trenger hjelp med en spiseforstyrrelse kan være vanskelig. Ikke bare det å fortelle andre, men også det å erkjenne at man har et problem kan være vanskelig for mange. Så fint at du erkjenner for deg selv at dette nå har blitt en utfordring. Det sier meg noe om at du ikke lenger ønsker å ha det slik.

Du lurer også på om det er normalt at du på den ene siden ønsker å bli bedre, mens på den andre siden samtidig kjenner på at spiseforstyrrelsen gir deg en trygghet. Dette er helt normale tanker å ha, og det er mange som beskriver det akkurat slik. Man kan på en måte si at spiseforstyrrelsen både gir og tar noe, og at det derfor kan være vanskelig å gi slipp. Den gir ofte en følelse av kontroll, og hvis man har det vanskelig/føler manglende kontroll på andre områder i livet, kan det kjennes trygt ut å ha noe man kan kontrollere. I starten kan man føle at mat og vekt er noe man kan kontrollere, men etter hvert vil det i stedet kunne bli slik at spiseforstyrrelsen tar kontroll over hele livet.

For mange kan det hjelpe å se for seg hva man går glipp av, ved å leve med spiseforstyrrelsen. Det er viktig å anerkjenne og forstå hva den gir, men det kan være vel så viktig å få mer tak i hva den tar, og dermed hva man ønsker seg bort fra også. Det kan være geit å stille seg disse to spørsmålene:

• Hva er fordeler og ulemper med å fortsette slik som nå?
• Hva er fordeler og ulemper med å snakke med noen/søke hjelp?

De rundt deg har allerede vist bekymring, men du har ikke vært åpen om din utfordring ennå. Mange er usikker på hvordan de skal fortelle til noen at de har en spiseforstyrrelse. Man er kanskje redd for hvordan reaksjonen vil bli, og det er ikke alltid så lett å fortelle andre om ting som er utfordrende. Det kan være vanskelig å vite hva man skal si, og hvor mye man skal fortelle. Det beste er å bare si det som det er, og fortelle hvordan du har det. Det å ta tak i dette tidlig er viktig, så du kan få den hjelpen og oppfølgingen du trenger.

For noen er det fint å prate med foreldre, en lærer man er fortrolig med, eller en god venn. For andre er det lettere å starte hos helsesykepleier. Et fint tips hvis du synes det blir for vanskelig å snakke, er å skrive ned det du vil si, da er det lettere å få frem det du ønsker. Du kan gjerne skrive det ned som et brev, så vil dette fungere som en fin invitasjon til videre samtale. Dette er det mange som faktisk gjør, og opplever det som en veldig god løsning. Helsesykepleier har som regel mye erfaring med å snakke med ungdom, og er god til å legge til rette for at en slik samtale skal kjennes trygg.

Håper at dette svaret kan være til hjelp for deg, og kan gjøre deg tryggere i å ta steget videre og be om hjelp. Du kan også kontakte oss på vår anonyme chat, hvis du ønsker litt mer støtte før du kjenner deg klar for å fortelle noen om hvordan du har det.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS