Spørsmål & svar

Mitt forrige spørsmål (som jeg ba om å ikke offentliggjøres) forsvant, da jeg fikk en kode som ledet meg til en annen sitt spørsmål. Derfor stiller jeg et lignende spørsmål igjen, selv om jeg vet det tar ganske lang tid å få svar. Jeg ønsker at dette spørsmålet ikke offentliggjøres. Jeg sliter helt enormt mye med spiseforstyrrelsen nå. Mer enn noen gang. Jeg fikk anoreksi-diagnose for snart tre år siden, men jeg er mye sykere nå enn da jeg fikk diagnosen. Jeg har ingen faste måltider, og jeg spiser normalt kun 2 dager i uka. Nesten normalt i alle fall. Da spiser jeg mellom 1000-1500 kalorier totalt. Men de andre dagene spiser jeg 87-150 kalorier per dag, og i helgen pleier jeg å spise 19 i form av å drikke buljong. Så egentlig pleier jeg å faste i helgene. Jeg føler ikke jeg har noe kontroll lenger. At det er ikke jeg som lenger kan styre dette med maten. Men at det er anoreksien som har tatt over 90% av meg, og som lager mål for meg som både føles urealistiske og ikke bra. Anoreksien vil at jeg skal bli såpass fysisk syk at jeg blir innlagt og få sonde. Jeg vil jo egentlig ikke det, tror jeg. Det er vanskelig å vite hvem som vil hva, og hva som er hva. Både sjefen min og moren min mener at jeg har gått ned i vekt, og at jeg går ned i vekt. Det er jeg helt overbevist om at jeg ikke gjør. Alt jeg ser er fett på hele kroppen. Jeg skal snakke med behandleren min for første gang på lenge om alt dette her, nå på fredagen som kommer. Men jeg vet ikke hvor ærlig jeg skal være. Jeg vil ikke at hun skal begynne å veie meg igjen. For da vet jeg at jeg kommer til å veie normalt og mer til, og da blir jeg bare enda mer trigget til å fortsette sånn som jeg gjør. Jeg kommer til å føle meg mislykka fordi jeg ikke har klart/klarer å gå ned i vekt. Dessuten føler jeg ikke at behandleren min kommer til å forstå alvoret i situasjonen min, i og med at jeg ikke er undervektig og ikke går ned i vekt. Jeg føler meg så låst. Skulle ønske det gikk an å spise uten å gå opp i vekt og uten å opprettholde en normal vekt. Men når jeg først spiser mer normalt, så blir jeg skikkelig dårlig. Jeg blir helt ekstremt oppblåst, og da gjør alt vondt. Å stå, sitte, ligge osv. Så uansett om jeg «vil spise» eller ikke, er det ikke fysisk mulig for meg å spise så veldig mye. Som på en måte er bra, for da har jeg en god grunn til å ikke spise mye. Likevel, jeg er så lei av å ha det sånn som dette. Jeg vil ikke bli frisk, men jeg vil at behandleren min skal lytte til meg og at jeg skal ha noen å dele tankene og følelsene mine med uten å være redd for konsekvensene. Jeg har flere ganger tenkt at den riktige hjelpen for meg hadde vært å bli innlagt. For jeg klarer ikke å forsøke å bli litt bedre en gang på egenhånd. Det går ikke, hverken fysisk eller psykisk. Men for å bli innlagt så må man jo ha en bmi på maks 17,5. Og jeg vet at min bmi er helt normal. I tillegg har jeg en kattunge jeg må ta vare på hjemme hos meg selv, og da blir det veldig dumt å skulle dra fra ham. Da må jeg finne alternativer til hvordan han kan bli passet på. Det vil jeg ikke. Jeg har ikke hatt ham mer enn én måned, og jeg vil ikke at han skal bli like redd og utrygg som han var helt i starten da jeg fikk ham. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg helt desperat.