– Inneholder spoilere
– Potensielt triggende for leser
Tekst: Guro Elisabeth Langness, 17.12.2020
Ungdomsserien «Dare Me» (2019-2020) som nå er å se på Netflix følger cheerleaderne Addy, Beth og resten av laget, samt deres nyansatte trener Colette gjennom et thriller-drama av mørke tema kombinert med ordinære utfordringer som hører til tenårene. Serien tematiserer psykisk helse-problematikk, overgrep og rus, likevel tas noen problemer mer alvorlig enn andre.
Etter episoden «Fog of War» inkluderes et stillbilde med hjelpetelefonen for selvmordsforebygging pga. episodens handlingsforløp. På denne måten tas det ansvar for at tematikken kan være triggende for tilskuerne, særlig da serien er rettet mot ungdom som generelt er i en sårbar alder. Det tas for øvrig ikke høyde for at fremstillingen av spiseforstyrrelser er svært problematisk, og kan ha like alvorlige konsekvenser. Spiseforstyrrelser blir i større grad brukt som en humoristisk input. Allerede i første episode kritiserer treneren Colette kroppen til ei av jentene, og jenta prøver deretter åpenlyst å kaste opp i garderoben foran cheer-laget. Beth sparker henne for å aktivere brekningsrefleksen, som også Beth gjør narr av, og det hele er svært upassende. Scenen virker til å normalisere spiseforstyrret atferd. Kroppsidealet som pushes frem er tilsvarende upassende med tanke på seriens målgruppe.
Tema nevnes også så vidt i episoden «Containment» i forbindelse med Addys besvimelse, igjen som et humoristisk grep. I dette tilfellet spør ei fra cheer-laget på tull om ikke Addy fikk brosjyren om spiseforstyrrelser, med tanke på at hun svimte av.
Det jeg sitter igjen med er at spiseforstyrrelser blir fremstilt som en stereotype, en bagatell tenåringsjenter opplever som ikke nødvendigvis har så alvorlige konsekvenser. Sannheten er at spiseforstyrrelser kan ha alvorlige somatiske og psykiske konsekvenser, og kan i verste fall ende med dødsfall uten tilstrekkelig behandling.1 Seriens behandling av temaet kan potensielt ufarliggjøre spiseforstyrret atferd for sårbar ungdom som ikke forstår alvorlighetsgraden, og videre inspirere de som søker nye «løsninger».
«Dare Me» sin fremstilling av spiseforstyrrelser er med andre ord svært problematisk, og i det minste burde det inkluderes ressurser på lik linje med hjelpetelefonen for selvmordsforebygging før rulleteksten.
