Tekst: Cathrine Nitter og Nina Hvidsten (kronikk i Bergens Tidende januar 2018)
Det er feil å anta at årsaken til fedme kun er forankret fysisk, ikke psykisk, og at løsningen kun ligger i å spise mindre og trene mer.
Anne døyvet de vonde følelsene med mat. Angsten, tomheten og ensomheten ble gjemt under boller, brød og sjokolade, i hvert fall for en stakket stund.
Til skammen slo inn.
Skammen over å ikke kunne kontrollere seg, skammen over å ikke mestre, skammen over å stadig bli større. Skammen som kun lot seg døyve av mer mat.
Etter år med utallige dietter, kurer og kurs gir Anne opp kampen mot kiloene. Stigmaet i samfunnet er så stort, blikkene er så vonde, klærne er så trange, kroppen er så fæl. Annes fastlege foreslår en slankeoperasjon.
Tenk så fantastisk livet kan bli når kiloene ikke står i veien for lykken. Når hun kan slippe blikkene, når hun endelig kan bli glad i seg selv.
På veien mot operasjonen får hun spørsmål relatert til om hun har en spiseforstyrrelse. Hun har lest at dette diskvalifiserer for operasjon, så selvsagt svarer hun nei. Ingenting skal stoppe henne nå.
Operasjonen er vellykket og Anne går raskt ned i vekt. Hun nærmer seg idealet og er i lykkerus. Men etter en stund kommer angsten igjen. Tomheten. Ensomheten.
Slankeoperasjonen fjernet 85 prosent av magesekken, men ikke følelsene hun aldri har lært seg å håndtere.
Denne historien er en illustrasjon på det vi ser igjen og igjen gjennom vårt arbeid.
Tirsdag 16. januar skrev Aftenposten om verdens største studie om fedmekirurgi. I ti år har forskerne ved Sykehuset i Vestfold fulgt nær 2000 pasienter, hvorav halvparten er fedmeoperert og de øvrige overvektige fikk kostholds- og treningsråd.
Studien viser at fedmekirurgi er den mest effektive behandlingen av sykelig overvekt.
Fedmekirurgi var svært god behandling av både diabetes og høyt blodtrykk, og vekttapet var tre til fire ganger så høyt som hos gruppen som fikk kostholds- og treningsråd.
På den andre siden økte risikoen for søvnmangel og magesmerter. I tillegg økte risikoen for tablettbehandlet depresjon med 50 prosent etter operasjon.
Overraskende, sa førsteforfatter Gunn Signe Jacobsen. Ikke i det hele tatt, sier vi.
Anslag tyder på at så mange som 20–30 prosent av de med kroppsmasseindeks (BMI) over 27 tilfredsstiller diagnosekriteriene for overspisingslidelse, den mest vanlige formen for spiseforstyrrelser. Forekomsten øker med økende overvekt.
Til tross for at en så stor andel overvektige har et overspisingsproblem, er det ifølge undersøkelser likevel bare registrert at fire prosent av dem som er sykelig overvektige har en spiseforstyrrelse.
Det er derfor mye som tyder på at mange tilfeller av spiseforstyrrelser ikke blir fanget opp i helsesystemet, verken av behandlere eller dem som selv er berørt.
Og til tross for screeninger er vår erfaring at mange med en underliggende spiseforstyrrelse får en slankeoperasjon som ikke blir annet en symptombehandling.
Da er det ingen overraskelse at risiko for angst og depresjon øker.
Vi kan forstå at slankeoperasjon av helsemessige grunner føles som siste utvei for mange. Men det at det for mange er svært vanskelig å ha fedme i et samfunn som tillegger den slanke og veltrente kroppen så stor verdi, presser også pasienter inn operasjonsstuen.
Slankeoperasjon vil, for svært mange, bli en «quick fix».
Man vet i dag at paracet ikke er en langsiktig løsning på hodeverk forårsaket av stress og søvnproblemer, og at det ikke er en god løsning å dyrke det ytre for å få bukt med indre konflikt og uro.
Når det gjelder fedme er vi dessverre fortsatt der. Mange tror at løsningen kun ligger i å spise mindre og trene mer. Den grunnleggende tankegangen er at årsaken til fedme er forankret fysisk, ikke psykisk.
Vi treffer mange mennesker med overspisingsproblematikk kombinert med overvekt eller fedme gjennom Rådgiving om spiseforstyrrelser (ROS). Mange av disse har lave tanker om egen kropp, og er overbevist om at en slank kropp er synonymt med å være lykkelig.
Det er disse bildene konsumsamfunnet nærer seg på.
Vi mener at man, i tillegg til å jobbe med tanker og følelser rundt mat, må jobbe med kroppsaksept. Å hate sin egen kropp, eller å legge stor verdi i kroppen, gir generelt dårlige forutsetninger til å ivareta egen helse, både fysisk og psykisk.
Vi mener at man kan gjøre så mye mer for å forhindre at mennesker kommer til det punktet at en slankeoperasjon blir et alternativ. Arbeidet må begynne tidlig.
Vi må legge til rette for gode vaner i hverdagen, fra barnehagen, og vi må lære barn og unge å ikke tillegge kropp så enormt stor verdi.
Vi må forebygge at barn og unge slanker seg, eller misliker kroppen sin i så stor grad at det blir altoppslukende. Vi må legge til rette for at den enkelte finner aktiviteter som gir positiv energi i hverdagen, og ikke bruker mye tid på ting man ikke liker fordi man skal tilfredsstille antatte normer og forventninger.
Vår erfaring er at mange gjennomgår en slankeoperasjon uten at man i stor nok grad har kartlagt hva fedmen skyldes.
Budskapet fra Jeppe på Bjergets hjertesukk «Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker», er i høyeste grad relevant her.
