Artikler

En reise i eget liv

Tekst: Elin Heitmann

Som rådgiver i ROS, og med mange års egenerfaring med anoreksi og bulimi, får jeg stadig spørsmålet: «hvordan er egentlig det å være frisk?”

Når jeg får dette spørsmålet så bobler jeg nesten over av engasjement. Ofte legger jeg merke til at mine erfaringer vekker en liten gnist i den som lytter. Den fineste responsen jeg har fått er: «Wow, det er jo fantastisk. Det er så spennende å høre om hvordan det er å være frisk!»

Å bli frisk er en prosess og en reise i sitt eget liv. Med min historie ønsker jeg å vekke håp og nysgjerrighet på veien ut av spiseforstyrrelsen.

Jeg ble syk da jeg var 14, og etter mange år med spiseforstyrrelse og tvangstrening ble sykdommen en del av min identitet. Hvem var jeg når jeg ikke var undervektig og overfokusert på mat og trening? Det var vondt å ikke vite svaret på dette. Venner og bekjente forventet at jeg var hun som var så glad i trening og sunn mat, noe som forsterket troen på at det var slik jeg skulle være. Spiseforstyrrelsen var meg, og jeg var spiseforstyrrelsen. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle den tidligere meg at det lå mange overraskelser og oppdagelsesferder i vente. For det å finne ut hvem jeg var uten spiseforstyrrelsen viste seg å være en spennende reise.

Gradvis, og over flere år, fikk spiseforstyrrelsen mindre og mindre plass. Sakte kom personligheten min frem og nye interesser dukket opp. Ting jeg aldri hadde trodd om meg selv kom frem. Jeg likte plutselig å danse! Tenk at jeg likte å bevege kroppen etter musikkens rytmer av ren glede! Så begynte jeg å elske konserter også. Musikksmaken min gikk fra melankolsk og trist til Bergens-rap. Jeg var fasinert over min egen utvikling. Hva blir det neste?

I år var jeg på ferietur i Frankrike. Vi skulle ut å spise og jeg hadde skikkelig lyst på pizza. Jeg hadde lenge sett på meg selv som frisk, men det å spise på restaurant var fremdeles preget av angst. I mitt stille sinn godtok jeg at dette var noe jeg aldri kom til å nyte. Plutselig satt jeg der, spiste pizza og oppdaget at angsten jeg alltid hadde kjent på ikke var der lenger! Nok en gang var jeg forbløffet over meg selv. Jeg hadde lyst til å rope ut til alle på restauranten på gebrokkent engelsk; «look at me, I’m eating pizza and I’m not afraid!». Akkurat der og da, på den restauranten, og med pizzasaus på haken, forsto jeg at jeg var helt frisk.

Nå lurer du kanskje på hva som var vendepunktet og hvordan spiseforstyrrelsen min etter hvert tok mindre plass? Jeg kan nok ikke peke på en enkelt hendelse – det har vært en prosess og hvert fremskritt var små «skatter», lærdom og «aha-opplevelser». Det er vanskelig å se en god utvikling når den tar lang tid. Ofte var det ett skritt frem og to tilbake, men jeg tenker dette var nødvendig. Jeg måtte gjøre mine feil for å lære.

For meg har oppfølging av psykolog vært viktig. Jeg trengte hjelp til å forstå spiseforstyrrelsen og dens mekanismer. Men det jeg kanskje trengte mest av alt, var deres omsorg. På tross av deres gode hjelp har jeg i ettertid forstått at det var jeg selv som måtte gjøre størstedelen av jobben. Det kan være vanskelig å forstå at en i hovedsak er ens egen reddende «engel». Det kan nesten være litt komisk å se tilbake på hvordan jeg febrilsk lette etter en «quick-fix» på mine problemer når jeg egentlig satt på svarene selv. På mange måter var ikke hjelpen langt unna.

For meg var det også viktig å flytte fra hjembyen min. Jeg trengte en ny start der ingen kjente meg som «hun som liker å trene» eller «hun som har spiseforstyrrelser». Jeg måtte finne min naturlig plass uten andres oppfatninger om hvem jeg var. Nå som jeg er frisk, klarer jeg endelig å forklare gamle venner at  mitt tidligere ekstreme fokus på trening og mat var en del av spiseforstyrrelsen, ikke av meg.

Det er ikke lenge siden jeg tenkte at spiseforstyrrelsen alltid ville være en del av meg, men med tiden opparbeidet jeg en avsmak på dette. Rådgivningssamtaler med unge, voksne og eldre som sliter med sine spiseforstyrrelser fjernet restene av positive tanker om sykdommen. Gjett om det var kult da jeg kunne motbevise meg selv!

Som frisk er det fremdeles noe som er sårt. Jeg sørger over tapet av den dyrebare tiden jeg kastet bort på spiseforstyrrelsen og mulighetene jeg ikke brukte. Samtidig har det vært en spennende oppdagelsesferd og jeg har fått helt spesielle relasjoner til de som nå står meg nær. Jeg setter pris på livet og gleder meg over små ting. Hver helg kan jeg knapt beskrive gleden av å velge ut hvilket godteri jeg vil ha. Av og til bruker jeg ekstra lang tid i sjokoladehylla på butikken, bare for å trekke pusten et par ganger for å nyte følelsen av frihet. På mange måter kan det nesten føles som jeg nyter livet så mye at jeg tar den tapte tiden tilbake.

Så hva betyr det egentlig å være frisk? Jeg tenker at dette er noe man må definere selv. Samtidig må vi huske på at det å være frisk ikke betyr et liv uten problemer og utfordringer. Man får i stedet vanlige problemer – opp- og nedturer. Man våger i større grad å kjenne på det som gjør vondt i steden for å sparkle over med restriksjon, overspising og trening. Selv opplever jeg nå stor mestringsfølelse av å stå i de tunge stundene, uten spiseforstyrrelsen som fluktvei.

Opplevelsen på restauranten sier meg at veien til å bli frisk har vært en lang prosess. Ofte ser vi ikke en god utvikling før vi plutselig sitter der og kjenner på at noe er annerledes. Ut i fra dette tenker jeg at vi ikke bare skal hige etter å bli frisk. Hva med å bli mer nysgjerrige på oss selv? Hvem er jeg når jeg får mer plass?

Så til deg som sliter med tanker rundt mat, kropp og trening. Det er god grunn til håp! Veien til å bli frisk betyr ikke bare tunge dager – det vil også være gode dager i vente.

Da gjenstår det bare å si– lykke til på din egen oppdagelsesferd!

^