20.08.2024
Tekst og foto: Ingrid Brandvik
På en overskyet maidag i Bergen sentrum møter vi Vetle Olsen-Ryum (24). Han er jusstudent, Drammenpatriot og en av flere ansatte i ROS som har egenerfaring med spiseforstyrrelser. Vetle håper vi som samfunn snart skal slutte å romantisere sykdom, og hadde han blitt statsminister er handlingsplanen klar.
Så, hvem er Vetle?
– Oh, filosofisk spørsmål. Vetle er en 24 år gammel gutt som kommer fra Norges desidert vakreste by, Drammen, studerer jus, er ferdig med tredje året, har to år igjen, og har en stor ambisjon om å redde verden litt.
Har du et forbilde?
– Det er litt rart kanskje, men mitt forbilde er den helt fantastiske fotballspilleren Morten Berre, og det som gjør at Morten Berre er forbildet mitt, det er at han kanskje ikke hadde de største talentene noensinne, men han jobba og jobba og løp og løp og ble en publikumsfavoritt – og da ble han god. Jeg tenker at det viser at hvis du arbeider hardt og dedikert, klarer du det du vil.
Når han blir spurt om å dele sin egen historie, tegner Vetle et bilde av en gutt som i oppveksten var full av selvironi og gjerne dro vitser på egen bekostning – ofte om kropp. I tenårene ble forholdet til mat og kropp stadig mer tvangspreget, helt til dagen hvor selvfølelsen ble avgjort av hvordan han så ut. Vetle utviklet anoreksi og megareksi, distanserte seg fra venner og familie, og unngikk sosiale situasjoner som krevde at han brøt med det rigide regimet sykdommen hadde laget.
– Det er jo det paradoksale her, at jeg isolerte meg fra alle de som gjorde meg glad fordi jeg følte et behov for å være best mulig overfor dem. Vi får tvangstanker om at vi skal være best mulig for de rundt oss. Samtidig som vi gjør handlinger som sårer dem kanskje aller mest. Det er trist å se tilbake på, sier jusstudenten tankefullt.
I dag er Vetle åpen om sin erfaring med anoreksi og megareksi, og i 2022 vant han prisen for «Årets nykommer i Frivilligheten» for sitt arbeid i ROS. Spiseforstyrrelsen er et tilbakelagt kapittel, og han beskriver det å få hjelp til å bli frisk som en kombinasjon av skummelt, frustrerende og vakkert. På spørsmål om hvordan han har det for tiden uttrykker Vetle takknemlighet over å nå ha kapasiteten og roen til å være der for andre som har det vanskelig.
I tillegg til å være rådgiver jobber Vetle også som foredragsholder i ROS. Han mener det er rart at han får så mye oppmerksomhet bare fordi han er en gutt som snakker om egne erfaringer. Ifølge Vetle viser dette viktigheten av at flere gutter innrømmer overfor seg selv og venner at de har et vanskelig forhold til mat, kropp og trening.
Hva hadde du gjort hvis du mistenkte at en kompis slet med mat og kropp?
– For det første så hadde jeg tatt den vanskelige samtalen. Selv om det føles vanskelig og kanskje feil eller inngripende ut, så hadde jeg ikke gitt opp. Jeg hadde fortsatt og spurt og spurt og spurt. «Har du det bra?» «Har du et sunt forhold til egen selvfølelse, mat, kropp og trening?» Selvfølgelig hadde jeg fått motstand i starten, fordi spiseforstyrrelsen får deg jo til å fortelle deg selv at du hele tiden må bli sykere for å være bra. Men jeg hadde stått i det. Til vedkommende faktisk sa «nei, jeg trenger å prate».
ROS jobber for å knuse myter om spiseproblematikk. Hva er de vanligste mytene knyttet til menn og spiseproblematikk som du møter på?
– Den klassiske at det er bare jenter som kan bli syke, eller at overspisningslidelse ikke er en spiseforstyrrelse. At gutter ikke kan bli syke, og at gutter ikke trenger hjelp. Den skumleste myten er at det ikke er greit for gutter å ha det vanskelig. Det gjør jo også at man bærer på alle disse tunge tankene alene frem til det virkelig sprekker.
Det er tydelig at Vetle brenner for emnet. Han svarer energisk på alle spørsmål og bruker sjeldent lang tid for å finne de rette ordene.
Hva skulle du ønske at absolutt alle visste om spiseproblematikk?
– Hvis alle mennesker kunne gått inn i hodet og kroppen til en person som har det vanskelig, så ville vi aldri mer hørt setningen «jeg skulle ønske at jeg hadde den samme viljestyrke som deg». For det er ikke sunt å ha et tvangsforhold til mat, kropp og trening. Jeg skulle ønske man kunne se den smerten, frustrasjonen og ensomheten som ligger til grunn. For da kunne vi kanskje unngått at mennesker søker etter noe som bare er kjempeskadelig for dem.
Vetle peker på at man har ulike forventninger til hvordan et tvangsforhold til mat, kropp og trening ser ut hos gutter versus jenter. Han poengterer at vi som samfunn har en vei å gå når det kommer til å identifisere varseltegnene på at gutter ikke har det bra, og trekker frem tendensen til å rose gutter som trener mye og spiser restriktivt, som kan komme til å bekrefte bekymringsfull adferd som positiv og sunn. Ifølge Vetle gjør dette at terskelen for å ta initiativ til en samtale om mat, kropp og trening er høyere hos gutter enn jenter.
– Jeg tror bekymringssamtalen kommer tidligere ovenfor jenter, fordi samfunnet har en tanke om at menn ikke sliter med dette her, eller at menn klarer å komme seg gjennom det alene. Hvis alle gutter går rundt med en opplevelse om at de gjør noe riktig, fordi alle rundt dem forteller det, ja selvfølgelig så skjønner ikke de selv at de har det vanskelig da, utdyper Vetle.
Du er statsminister for en dag og oppgaven din er å tette kunnskapshull knyttet til spiseforstyrrelser. Hva gjør du?
– Jeg hadde faktisk gjort det obligatorisk å få kunnskap om varseltegn rundt et vanskelig forhold til mat, kropp og trening. Jeg hadde gjort det til et krav at dette er noe man skal lære om i mye større grad enn en halvtime i mat og helse i 9. klasse. Det skulle inn tidligere på læreplanen. Jeg hadde gjort det obligatorisk at ROS holdt et foredrag på foreldremøter slik at foreldrene kunne se etter varseltegn og få hjelp til å ta den vanskelige praten. Jeg hadde gjort det obligatorisk for trenere å ta et kurs i hvordan de skal håndtere varseltegn, og ta den vanskelige praten med idrettsutøvere som har et vanskelig forhold til mat, kropp og trening. Vi har en kjempearena her hvor vi kan bruke lærere, foreldre og trenere til å spre kunnskap til de som risikerer å få det vanskelig. Og jeg fatter ikke at vi ikke bruker det i større grad.
Hva håper du å oppnå som ansatt i ROS?
– Jeg håper på å bruke egne erfaringer, og det faktum at jeg er gutt som snakker åpent om det, til å få en arena hvor jeg kan knuse tabuer rundt gutter og vanskelige tanker om mat, kropp og trening. Samtidig kommer det noe godt ut av å ha hatt de vanskelige tankene selv. Hvis jeg sitter med følelsen at jeg kan ha reddet en person fra frustrasjonen, ensomheten og slitsomheten, så tenker jeg at jeg kan si meg fornøyd.
Etter å ha gått i dybden på et alvorlig tema med dyster statistikk, er det på tide å få klarhet i et siste stort spørsmål.
Vi har på trykk at du kaller Drammen for Norges svar på Sør-Frankrike. Bergen er Norges svar på?
– Altså, som Vålerenga-supporter så har jeg jo litt lyst til å si at Bergen er Norges svar på Disneyland, men jeg føler at det er litt uheldig. Nei, altså, hvis Drammen er Norges svar på Sør-Frankrike, kan ikke Bergen være noe bedre enn Drammen? Så er Bergen i sol … Norges svar på en regnfull dag i Drammen. Vetle ler entusiastisk, og vi blir enige om at dette er et passende sted å avslutte intervjuet.
