Artikler

Veier inn og veier ut

Tekst: Line Orvedal.

Det finnes mange veier inn og mange veier ut av en spiseforstyrrelse. Veiene er like individuelle og særegne som personene som går dem, men kan likevel være preget av en del fellestrekk når det gjelder overganger. Overganger fra frisk til syk, overganger i selve sykdommen, og overganger fra syk til frisk.

Fra frisk til syk

Å utvikle en spiseforstyrrelse skjer for de aller fleste over tid. Det å gå fra å være frisk med et normalt forhold til mat, kropp og trening, til det å ha utviklet en spiseforstyrrelse kjennetegnes ofte av diffuse overganger, hvor problemene med tiden griper om seg og forverres litt etter litt. Ofte er disse overgangene lite synlig og bevisste for en selv, noen ganger også for omgivelsene. Dette kan medføre at spiseforstyrrelser er vanskelig å oppdage før det har pågått over tid.

I den spede begynnelse kan det kanskje bare være et uskyldig ønske om å gjøre noe bra for seg selv. Som å begynne å spise litt sunnere, innføre «godtelov», trene litt mer eller gå ned noen kilo. Alt dette i et forsøk på å få det litt bedre med seg selv.

Hva som er utgangspunktet for dette ønsket om endring, kan bunne i mer følelsesmessige tilstander eller situasjoner som hører selve livet til. Det kan være alt fra følelsen av å være ensom og ikke passe inn, til følelsen av å ikke riktig strekke til. Mange beskriver også en følelse av et indre kaos, eller en konkret hendelse i livet som ble for vanskelig å håndtere. Behovet for å ha kontroll over noe, eller for å gjøre noe bra blir løsningen og kroppen blir en naturlig arena for dette. For andre kan disse følelsene bli såpass uhåndterbare at en flukt og lindring gjennom å spise blir eneste virksomme løsning eller utvei.   

I starten vil ofte dette, la oss kalle det prosjektet med å gjøre noe bra for seg selv, oppleves som en hjelp. En lykkes med løsningen, og for noen vil også positive tilbakemeldinger fra omgivelsene virke forsterkende på motivasjonen til å fortsette. Nye strengere regler innføres, med det mål å få det enda bedre og lykkes enda mere. Det oppleves som positivt å omsider ha tatt tak i situasjonen eller problemet.

Mange opplever at prosjektet har en utelukkende positiv virkning i lang tid, før det begynner å bli problematisk. Det å ikke spise (ta kontroll) eller la seg selv få spise (trøst), vil med tiden ofte få noen negative konsekvenser. De fleste kommer derfor til et veiskille lenge før den tid, som blir avgjørende for om prosjektet blir forkastet eller får utvikle seg videre i en mer destruktiv retning.

For de som fastholder på prosjektet blir dette ofte en kritisk overgang inn i en overopptatthet av mat, kropp og vekt eller et mer og mer anstrengt forhold til det samme. Det som i starten virket så godt og var en positiv løsning, blir nå en negativ selvforsterkende spiral.

Overganger i spiseforstyrrelsen

For de som kommer i behandling for en spiseforstyrrelse, kan selve behandlingsforløpet også være preget av overganger. Det kan være overgangen fra et behandlingsnivå til et annet, med påfølgende nye behandlere og nye terapiformer. Men også i selve spiseforstyrrelsesforløpet finnes det ulike overganger.

Mange opplever å «vandre» mellom ulike diagnoser eller at spiseforstyrrelsen kommer til uttrykk på forskjellige måter. Det er ikke så uvanlig at en mer restriktiv lidelse som anoreksi, med streng kontroll og rigide rammer, beveger seg over i perioder med kontrolltap med både overspising og oppkast. Tilsvarende kan en med bulimi ha restriktive perioder med underspising og vektnedgang. På den måten kan en spiseforstyrrelse endre karakter over tid, og ha elementer fra alle spiseforstyrrelsesuttrykkene. Denne vandringen mellom ulike utrykk er vanlig, og fører til at mange ikke kjenner seg igjen i diagnosene man finner beskrevet. Man passer ikke inn noe sted.

Fra syk til frisk

På samme måte som at overgangen fra det å være frisk til syk kan være en møysommelig prosess, vil dette også gjelde motsatte vei, altså fra det å ha en spiseforstyrrelse til det å skulle bli frisk. Et første skritt på veien mot å bli frisk kommer gjerne når de negative konsekvensene trer tydelig frem, og man opplever at prosjektet ikke bare gir, men også tar.

Det er ofte i denne fasen at omgivelsene oppdager endringene og uttrykker sin bekymring. Menneskene rundt ser ofte både de kroppslige og psykiske endringene lenge før prosjektlederen selv ser dem, eller ønsker å vedkjenne seg dem. Men i takt med at det etter hvert også for den som er rammet oppleves både strevsomt og vanskelig, vil en erkjennelse med tiden ofte vokse frem.

Fra selve erkjennelsen og frem til et ønske om endring, kan veien være lang. Dette handler ofte om at spiseforstyrrelsen har blitt en mestringsstrategi og en trygghet i livet. For de aller fleste er derfor tilfriskning fra en spiseforstyrrelse forbundet med varierende grad av ambivalens og usikkerhet.

Ambivalensen gjør seg gjeldende ved at en fort kan skifte mellom et ønske om å bli frisk, til et ønske om å holde fast ved spiseforstyrrelsen. Tanken om å skulle stå i det som har vært vanskelig uten hjelp fra spiseforstyrrelsen kan fortone seg som helt utenkelig, og for mange blir det å gi slipp på prosjektet det skumleste de noen gang har gjort. Av den grunn er tilfriskning forbundet med fremgang, perioder med tilbakeskritt og evt. stagnasjon/stillstand. Det tar tid å skulle gjøre seg kjent med nye mestringsstrategier, finne ut av egne grenser og venne seg til livet igjen som frisk.

 

Trenger du noen å snakke med på din vei? Ta gjerne kontakt med oss i ROS. 

 

 

^