18.06.2025
Tekst: En medsøster i tilfriskning
En personlig ytring om diagnoser, traumer – og gjenoppdagelsen av hvem jeg alltid har vært.
Det er en frihet i å få en diagnose. Noe blir forklart. Forstått. Anerkjent.
Det gir tilgang til hjelp, rettigheter, behandlingsløp og fellesskap. Jeg vet det – jeg har kjent den lettelsen selv. Da jeg fikk diagnosen høytfungerende autisme i voksen alder, var det som om noen endelig sa: “Du er ikke syk. Du er ikke feil. Du er bare deg.”
Men etter lettelsen satt jeg igjen med en del spørsmål likevel. For diagnosen forklarte ikke alt. Den kan forklare en større sensitivitet. Men friheten kom først da jeg våget å spørre «Hva var det som førte meg ned denne veien – i evig flukt fra meg selv?”
Jeg tror ikke det alltid er så enkelt som at spiseforstyrrelser, rusavhengighet eller personlighetsvansker bare er sykdommer og diagnoser. En personlighetsforstyrrelse er jo nettopp en forstyrrelse i personlighetsutviklingen – og det skjer ikke i et vakuum. Mange av våre såkalte symptomer er ofte forståelige responser på noe som var uforståelig og uutholdelig: mangel på trygghet, ubetinget kjærlighet og kontakt – med andre og med oss selv. Og dette er traumer.
Jeg vet at for mange er det viktig og riktig å bruke sykdomsbegrepet. Det gir mening og språklig anerkjennelse av lidelse. Det har jeg respekt for. Men for noen av oss som i mitt tilfelle, er det like viktig å stille et annet spørsmål: Ikke “Hva er det som feiler meg?” Men “Hva er det som har hendt med meg?”
Min reise har ikke handlet om å bli frisk. Den har handlet om å forstå at jeg aldri var syk. Jeg var et barn som ikke ble møtt emosjonelt. Et barn som ba om grenser og ble overkjørt. Et barn som ble kalt “vanskelig”, “overfølsom” og “for mye”, når det jeg trengte, var å bli sett – ikke for det jeg gjorde eller hvordan jeg så ut, men for den jeg var. Så jeg sluttet å være meg. Jeg ble det jeg trodde andre ville ha: flink, pen, sterk. Og i 21 år levde jeg med enten en spiseforstyrrelse eller rus ved min side. Spiseforstyrrelsen ga meg kontroll. Rusen ga meg ro. Og systemet ga meg til slutt diagnoser.
Det er ikke noe galt i å bruke sykdomsbegrepet. Vi trenger diagnoser, hjelp og behandling. For mange er det nødvendig for å forstå, overleve og organisere livet. Men vi må også tørre å stille spørsmål:
Hva skjuler vi når vi kaller alt for sykdom?
Hva unngår vi å føle?
Hvilke samfunnsstrukturer slipper unna ansvar, når vi gjør det indre til et individuelt problem?
For det var først da jeg begynte å lytte innover, at jeg fant frihet. Da jeg sluttet å lete etter feil, og begynte å lete etter årsak. Da jeg sluttet å tilpasse meg andres virkelighet, og begynte å tro på min egen. Da jeg endelig begynte å føle på og gyldiggjøre mine egne følelser. Det har vært avgjørende for meg å innse at de som sto meg nærmest mesteparten av livet var både en kilde til trøst, og også de som såret meg mest. Kanskje uten å vite det selv. Jeg levde i det i mange år før jeg forstod hva det gjorde med meg.
Jeg er redd vi ser på våre reaksjoner på traumer som sykdom, istedenfor sårbarhet. Og jeg skriver dette som et menneske som har kjent mørket og kommet ut på den andre siden. Jeg er fri fra spiseforstyrrelsen. Jeg er rusfri. Jeg har kuttet kontakten med dem som ikke ville – eller kunne – møte meg. Og jeg har valgt å møte meg selv. Valgt å tro meg. Valgt å lytte til den indre stemmen som alltid visste at jeg ikke er syk. Jeg er hel. Og nå er jeg fri.
Jeg skriver for å åpne rommet for flere stemmer og flere sannheter. Kanskje i håp om å lindre den indre følelsen av skyld og skam som så mange av oss bærer, over bare å være den vi er. Vi er ikke feil. Vi er gode nok. Vi er elskbare. Og kanskje er vi allerede fullt og helt akkurat den vi er ment å være, hvis vi bare våger å lytte innover, og tro på det vi finner der.
