Til psykologen min

Med egne ord

Jeg kom til deg med siste rest av meg selv. Anoreksien hadde tatt over, bit for bit. Jeg følte meg som en klisjé, og lurte på om jeg egentlig var syk nok. Jeg hadde hatt lyst til å bli psykolog selv, men der satt jeg, foran the real deal, og tenkte at lavere enn dette kan jeg ikke synke. Jeg følte jeg hadde mislyktes på det mest grunnleggende. Jeg, som hadde vært den skoleflinke, hadde mislyktes i å komme inn på profesjon, og fått en f***ings spiseforstyrrelse i prosessen. Så ironisk. Så ironisk, at jeg som skulle bli psykolog, ikke bare hadde mislyktes i det, men også nå trengte en psykolog for å fikse meg selv. Så ironisk, at jeg som hadde vært ufattelig oppgitt og trist på vegne av mine klassevenninner som uttrykte misnøye med sin vekt, fettprosent og treningsregimer og dietter som ikke funket, nå hadde gått enda lenger og endt opp som en «anorektiker». Jeg som hadde uttrykt hat for mote og modeller, veide nå mindre enn de som går på catwalken. Jeg som kunne så mye om spiseforstyrrelser, etter flere års interesse og fascinasjon av psykologi, og spiseforstyrrelser spesielt, hadde nå druknet i en. Psykologistudenten med en psykisk lidelse, eller tre.

Du tok i mot meg med åpne armer. Du var tålmodig med min nøling, mine stillheter og min motvilje når det ble vanskelig. Uke etter uke satte du deg ned med meg og hjalp meg å nøste opp i den store floken som var blitt livet mitt. Sakte men sikkert ga du meg troen på livet etter spiseforstyrrelsen, den som var så vanskelig for meg å se for meg.

Du skremte meg jo i begynnelsen, da du sa jeg kanskje burde bli lagt inn på somatisk. Jeg fikk marerittaktige bilder i hodet av slanger ned halsen og remmer på armer og bein. Det er ikke sikkert det hadde blitt sånn, men du gav meg en støkk, en såkalt reality check. Og det ga meg mot og ydmykhet til å ta imot hjelp i form av et opphold på psykiatrisk døgnenhet. Ti lange uker med minimumskrav for matinntak og maksimumsgrense på aktivitet. Det var akkurat det jeg trengte da. Jeg turte ikke innrømme det overfor de andre på «spisegruppa» (som for øvrig ble en enormt viktig støtte for meg – takk til dere også), men å overlate regler og rutiner til de ansatte ved DPS-en, var en enorm lettelse. Jeg brukte lang tid på å akseptere kostholdsplanen, og lurte meg unna der jeg kunne. Men for å være ærlig, var jeg også veldig lettet over å måtte spise det de gav meg. Jeg trengte ikke å planlegge så mye lenger, jeg måtte gjennomføre for å fortsette å få hjelp, og jeg fikk riktige utfordringer på de rette tidspunktene. Ja, det var utrolig tøft og utfordrende. Men jeg ser tilbake på det som en omvending, og et hopp i riktig retning.

Du var villig til å møte fortiden min med meg. Samtidig åpnet du opp for fremtiden min. Du så muligheter der jeg så bunnløs håpløshet. Du beholdt troen da jeg hadde dårlige perioder og nesten gav opp. Og du ga meg troen på at det kunne bli bedre.

Det ble bedre. Jeg ble kanskje til og med frisk? Jeg er litt usikker på hva det innebærer. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri tenker over hva jeg spiser, eller at jeg aldri har en stemme i hodet som sier at jeg burde trene mer. Men jeg spiser det jeg har lyst på, og stresser ikke med det, og jeg lytter til kroppens signaler. Jeg klatrer og gjør yoga fordi jeg liker det. Jeg løper ikke, for det hater jeg. Og jeg prøver å leve livet best mulig. Jeg ble ikke psykolog, men jeg har en master i psykologi, og håper jeg snart kan bruke den på fulltid til å hjelpe andre som sliter med de tingene som jeg slet med.

Takk.



Marit

Flere innlegg "Med egne ord"

Etter at jeg ble frisk fikk jeg et helt annet syn på livet
Jeg er lei av å ikke ha språk. Jeg er lei av å gjemme meg fordi jeg er selvopptatt.

jeg har lyst til å gråte men jeg får det ikke til jeg har behov for å kontrollere kroppen men den lever sitt eget liv

Jeg våkner og ser på klokken, klokken er 2.30. Kroppen vil sove litt til, mens hodet sier “stå opp”. Jeg greier ikke å slappe av,

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.