«Det var som om alt inni meg raste litt. På en god måte. Kanskje raste det litt på plass?»
Lørdag 20. april 2024 reiste 21 spente deltakere og ansatte i ROS til vakre Kemer i Tyrkia. Takket være prosjektmidler fra Stiftelsen En Bedre Verden ble drømmen om å tilby et fysisk kursopphold for ROS sine brukere mulig å realisere.
Målet med reisen var å gi mennesker med et anstrengt forhold til mat, kropp og følelser, verktøy for å bedre selvmedfølelsen, håndtere vonde og utfordrende følelser og relasjoner i hverdagen, samt for å behandle seg selv med vennlighet og respekt. Programmet bestod blant annet av undervisning, refleksjon og praktiske øvelser i relasjon til seg selv og andre, mat og natur. Dette gjennom aktiviteter som eksempelvis fjelltur i stillhet, yoga, felles båttur og ikke minst; Å «bare være», alene og sammen.
«ROS gir sårbarhet styrke» – i praksis
«Fra første stund oppstod det en følelse av trygghet i gruppen, og en gjensidig felles oppmerksomhet både innover mot oss selv og de andre deltagerne.»
Vår visjon «ROS gir sårbarhet styrke» ble mer betydningsfull enn noen gang på denne reisen. Til tross for at de fleste var ukjente, opplevde gruppen en umiddelbar trygghet og romslighet overfor hverandre. Dette skapte grobunn for en sterk fellesskapsfølelse, samtidig som det åpnet opp for at deltagerne tillot seg å være sårbare. Flere beskrev å sitte igjen med en opplevelse av et styrket selv ved at de åpnet opp om sin sårbarhet i møte med sårbare andre.
«Jeg merker stor forskjell på meg selv rundt andre folk. Jeg tør å prate med folk på en annen måte. Det er ennå langt igjen, men sjenansen og angsten for å ikke være interessant nok, eller å si de riktige tingene – er ikke like stor som før.»
Tilgang til sårbarhet kan ta oss i retning av glede, mot, empati, tilhørighet og kjærlighet. En oppfordring er derfor å tørre å sette grenser og gi rom for å kjenne etter, samt å dele våre opplevelser med tillitsfulle andre. Å utøve selvrefleksjon omkring hvorvidt vi lever i pakt med våre verdier, fremheves som verdifullt, og ble på denne reisen praktisert daglig. For mange ga fellesskapet og samholdet også en åpning for å konfrontere både skyld- og skamfølelse. Opplevelsen med å både spise sammen med andre og å være sosiale ble beskrevet som mer avslappende enn forventet i forkant. Dette ble betydningsfull øving og mestring for mange. Samtidig ble det å være del av et større reisefølge også en viktig øvelse i grensesetting, samt i å lytte til egne behov.
«Jeg tror ikke jeg har følt meg så hel på lenge. Så sterk, men så sårbar. Fordi jeg følte meg sett og hørt. Og jeg tillot meg selv å være sårbar, med hele meg. Også var det ikke skummelt eller feil…Jeg følte meg så sett og ivaretatt. Det var trygt å være meg. Vi var mennesker alle sammen.»
Samholdet i gruppen, samt fokuset på helheten av å være et menneske, førte videre til mindre tanker knyttet til mat, noe som gjenspeiles i sitater fra deltagerne.
«… Jeg tenkte knapt på mat. Enda så mye nydelig mat vi fikk servert, med mange muligheter til å overspise. Men det skjedde aldri … De uendelige og evigvarende tankene som aldri blir fornøyd, utenom når jeg ikke spiser, var helt stille … Opplegget var lagt opp på en slik måte at fokuset var på oss, og meg, som menneske. Hva trenger jeg, hvem er jeg, og hva gjør at jeg er meg og gjør det jeg gjør i livet. Hva styrer mine valg. Eller ikke valg.»
En reise i eget (følelses)liv
«På denne turen har jeg begynt å åpne døren til følelsene mine rundt mitt indre, og kroppen min. Jeg har begynt å forstå at det ligger mye følelser her.»
Spiseforstyrrelser handler mye om følelseshåndtering. Mange har lite kjennskap til eget følelsesliv, har undertrykt følelser over lang tid og håndterer vanskelige følelser på en destruktiv måte. Et viktig mål med reisen var derfor å bli bedre kjent med sitt eget indre, tørre å åpne opp for følelseslivet og invitere alle tanker og følelser inn i bevisstheten.
«Jeg trenger å ta imot, ønske velkommen – alle følelser når de banker på. Jeg vil kjenne på de, føle de. De vil jo si meg noe.»
En slik tilnærming til eget følelsesliv opplevdes imidlertid fremmed og vanskelig for de fleste. I stedet for å møte seg selv og sitt med kritikk, ble et viktig fokus å utforske og øve på en mer selvmedfølende stemme. Slike øvelser ble for mange en rørende inngang til forståelse og aksept for sin egen verdi og eget liv på et nytt nivå. Flere oppdaget at deres bakgrunn og historie på mange måter ikke har vært slik som den burde være, og at behandlingen av seg selv ikke har vært hensiktsmessig gjennom store deler av eller et helt liv. Selvmedfølelse fikk sakte men sikkert lov til å blomstre;
«Jeg er like verdifull som alle andre og fortjener å bli ivaretatt av den eneste ansvarlige, meg selv.»
Hverdagslivet på avstand
At reisemålet var Tyrkia var ingen tilfeldighet. Å reise langt bort fra eget hverdagsliv og vante omgivelser, gir ofte en mer fleksibel ramme for å vende fokus dypere inn i seg selv. Oppholdet tillot mulighet og tid til «å bare være» som et avbrekk fra både en hektisk hverdag og et intenst tankekaos. Her var det både tid og rom for å utfordre og utfolde seg på måter mange ikke hadde gjort før, samt å øve seg på å ta imot det som måtte komme av tanker og følelser knyttet til egen verdi, mat og kropp.
«Det er det jeg trenger å jobbe med. Å godta kroppen min og vite at jeg har en verdi utenom det å være overvektig.»
Mange opplevde at ved å være på et sted med sol og varme, kom også naturlige utfordringer som videre ga mestring på ulike arenaer. Å både vise og ta i bruk kroppen på uvante og ukjente måter, utfordret for mange skamfølelsen over egen kropp samt følelsen av å ikke fortjene å ta plass. Én av deltakerne brukte bikini for første gang i livet, en annen badet fra båt til tross for angsten for vann og tanker om at det ikke var lov for henne. Slike opplevelser førte til viktige selvutviklende prosesser.
«Wow! For en følelse av mestring! Det handler jo ikke bare om vannet. Men at jeg går ut av min komfortsone. Ut av en av mine bokser for regler jeg har i livet…Men nå var jeg ikke redd. Jeg nøt det. Jeg lå og fløt på ryggen og bare slappet av. Trygg.»
Å møte seg selv i stillhet
I møte med oss selv ble stillhet en viktig komponent. Å skape et rom for stillhet til tross for tidvise støyende omgivelser, gav rom for tilstedeværelse og et oppmerksomt nærvær som flere ikke tidligere hadde hatt tilgang til. Maten, naturen og nuet med sine lyder, lukter og syn åpenbarte seg på en ny måte når den ble inntatt i stillhet. Dette førte til gode refleksjoner i etterkant.
«Nyter å være mindful. Kjenner gleden over å være til stede. Musikken som bare var støy, er forvandlet til magiske toner. Jeg flyter nå med musikken.»
Gjennom øvelsene ble det skapt verdifulle erfaringer som kan hentes tilbake i en hektisk hverdag. Å rette søkelyset innover, samt å spørre seg selv hvilke behov man har i møte med seg selv og sine omgivelser, ble for mange starten på en ny og viktig tilnærming. Dette skapte videre refleksjoner omkring identifikasjon av egne behov og reaksjonsmønstre, samt hva som kan oppstå i oss i møte med andre.
Et oppgjør med perfeksjonismen
På mange måter ble denne reisen innover i oss selv i samvær med andre også et oppgjør med «det perfekte» og med perfeksjonisme. Det ble en reise inn mot å våge å akseptere «det uperfekte». En øvelse som representerte dette oppgjøret var; «magisk stein». Her skulle vi velge en stein på stranden som representerte noe i oss. Flere ble observante på søken som oppsto etter den «perfekte» steinen og at det var vanskelig å finne en stein som var «bra nok». Mange fikk gjennom denne øvelsen erfaring med å ta et «oppgjør» med den «perfekte» steinen, og at dette ble et bevis på at livet ikke er perfekt og at det er greit.
«Jeg lærte at jeg har så ufattelig mange regler for meg selv. Regler med altfor høye forventninger. Regler for alt jeg ikke kan eller skal gjøre. Regler for hva som forventes. Norges Lover ville sett ut som et ukeblad i forhold til min bunke med regler. Og alt dette blir helt uoppnåelig. Så nå vil jeg og jobber med å fjerne meg fra alt dette. Og heller bare holde fokus på å være menneske. Med alle feil og mangler. Alle gleder og sorger. Masse nysgjerrighet og litt skepsis når det trengs.»
En reise som utgjorde en forskjell
«Denne reisen har fått meg litt nærmere tilbake til meg selv. Der jeg har begynt å tillate meg å gløde litt. Ta litt mer plass. Mene litt mer. Men også være sårbar når jeg har behov for det. Veien er fortsatt lang å gå, men nå er det noen gatelys der, og dagslys i enden. Kanskje til og med en sol. Men det er et stykke igjen. Men for nå så er det godt nok, og jeg nyter veien og reisen.»
Oppsummert har denne reisen satt spor i oss alle som sent vil glemmes. Vi har erfart og lært at med avstand fra hverdagslivet, med tid og som betydningsfull del av et tillitsfullt fellesskap, har vi klart å skape en genuin ramme for å tilnærme oss selv på en ny og mer kjærlig måte. Det å kunne komme i kontakt med og romme seg selv i trygge omgivelser har ført til viktige selvstyrkende prosesser. Noe av nøkkelen til dette har vært samholdet og fellesskapsfølelsen som oppsto i gruppen. Som én av deltakerne så fint oppsummerte:
«Et sitat som er veldig viktig for meg, og fikk enda mer betydning under og etter denne reisen: Den fineste gaven du kan gi til et menneske er kvaliteten på din oppmerksomhet.»
På mange måter har reisen til Tyrkia blitt starten på en ny, personlig reise for alle. En reise mot å være mer sårbar, mer selvmedfølende, mer lyttende til egne behov, samt en reise mot å være mer seg selv og ekte. Mange har erfart livet på en ny måte som har inspirert til endring. Og ikke minst; mange har øynet håp om et friskere og bedre liv.
«Det var som om alt inni meg raste litt. På en god måte. Kanskje raste det litt på plass?»
En stor takk til Stiftelsen En Bedre Verden for støtten til gjennomføring av dette prosjektet, og ikke minst; en stor takk til alle flotte og modige deltakere for alle delte historier, erfaringer, visdom og klokskap. Dere har lært oss mye. Vi er evig takknemlig.
Tekst: Maren Kjeldstad og Kristine Berg, ROS – 31.10.2024
