Hjertet pumper veldig raskt, det er som om det slår blåmerker i brystet. Hva er det det prøver å fortelle meg? At det er fare på vei? Jeg ser meg rundt. Alle sitter rundt bordet, ingen andre ser hverken redde eller berørte ut. Så hvorfor forteller kroppen meg at dette er en farlig situasjon? Jeg kjenner tårene presser på og vonde minner blusser opp. Minner om sykehus, kostplaner, angstfulle møter med mat og næringsdrikker og alt som følger med. Det har blitt trigget igjen. «
Da vi var unge så fastet vi i X antall dager», «nå er det både veganere og vegetarianere», «avokado er sunt, men ødelegger miljøet. Det er sunt fett, men ganske mange kalorier». Hodet mitt går i krøll parallelt som blikket mitt stivner og hjertet pumper. Jeg blir kvalm. Prøver å minne meg på at dette er min kamp, jeg kjemper for livet mitt som jeg en gang holdt på å miste. Kan de ikke bare snakke om noe annet?
Etter noen minutter som føles som en time klarer jeg å løsrive meg fra angsten, jeg tar grep og flytter fokuset. Jeg prøver å starte en samtale om jobb med hun som sitter vedsiden av meg. Jeg stotrer litt i ordene og får ikke med meg hva hun svarer, håper bare at hun fortsetter å prate slik at hjernen min kan pensle inn på frisk kanal. Samtalen om kalorier, farlig/ufarlig mat, faste og dietter tar omsider slutt. Jeg kjenner meg sliten og gradvis klarer jeg å puste helt ned i magen. Jeg tenker «jeg har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse, så jeg har stor respekt for de alvorlige følgene en tilsynelatende uskyldig diett og regler kan føre til, så jeg er for et balansert kosthold». Jeg skulle ønske jeg våget å si det høyt selv om alle i rommet vet det fra før hva jeg har vært igjennom.
Men jeg er så glad for at de endelig ser meg og ikke sykdommen. Jeg spiser normalt og har en sunn vekt, utad ser alt fint ut. For sannheten er at det meste er faktisk ganske fint nå og det er jeg glad og stolt over. Men det har ikke kommet av seg selv. Jeg har jobbet hardt og jobber fremdeles veldig hardt mentalt og følelsesmessig for å fortsette mot det friske og ikke ta spiseforstyrra valg. Og det krever ekstra mye på dager som dette hvor samtaler og diskusjoner om diett, vekt og kropp er så fremtredende under sosiale sammenkomster og selv under måltider. Det krever at jeg må gå noen ekstra runder med meg selv mentalt for å fortsette å spise regelmessig og spille på lag med kroppen. Men jeg gjør det, jeg tar de ekstra rundene. For snarveien,å hoppe over et måltid eller kompansere for det, er mye mer smertefullt i lengden og fører ikke til noe godt.
Kjære vanlige, friske mennesker. #skifttema.
E. H
