Spørsmål & svar

Hei, takk for at du tar kontakt med oss.

Det høres vondt og vanskelig ut å ha det slik du beskriver. Det er  forståelig at det kjennes utholdelige å leve slikt "dobbeltliv". Mange med spiseforstyrrelse kan fortelle at de skammer seg over problemene sine, som videre for mange kan hindre en fra å åpne opp om det vanskelige. Det å gå rundt å bære på mange vanskelige tanker og følelser for seg selv, kan videre kjennes veldig ensomt ut. Derfor er det veldig bra at du ønsker mer åpenhet rundt det.  Jeg håper at jeg med dette svaret kan gi deg noe som muliggjør dette for deg.

Vi i ROS erfarer at gjennom åpenhet og ærlighet, både i forholdet til en selv og til andre, kan man få mer ord til den skammen man kjenner på, som igjen kan være med på å dempe skammen. Gjennom det å dele av egne utfordringer med andre og bli møtt i det som oppleves vanskelig kan bidra til mindre ensomhetsfølelse.

Det kan være fint å tenke litt gjennom hvem du ønsker å være åpen med, og hva har du behov for å være åpen om. For mange vil det være viktig og nyttig å være åpen med sine nærmeste, for at de nærmeste skal kunne være en ressurs. Tenk gjerne også gjennom hvordan kan de rundt være en ressurs for deg. Er det viktigst for deg at de bare vet hva du går gjennom, og hvordan du har det? Eller er det noe de kan gjøre mer av som kan hjelpe deg videre? Er det noen hensyn de kan ta for at ting skal bli bedre for deg? Gjennom å ha reflektert rundt disse tingene, så kan det bli lettere å uttrykke hva du har behov for. Husk også at du må ikke vite svaret på dette. Vi må ofte få erfare litt før vi kan kjenne på kroppen hva som gjør oss best. Ved å ha tenkt litt over det, vil du vertfall øke sannsynligheten for at du klarer å sette ord til det.

Du skriver at du ikke ønsker for mye fokus. For mange kan frykten for at andre skal begynne å legge merke til hvordan man spiser og hva man spiser og hva man gjør, og frykten for at andre skal begynne å legge seg oppi dette, være et hinder for å være åpen. De fleste pårørende vi møter i ROS ønsker å kunne gjøre alt de kan for å bedre situasjonen for den berørte, men noen ganger kan frykt og bekymring komme i veien for hjelp, og komme til uttrykk på en måte som kan virke som konfrontasjon og frustrasjon. Dersom dette er noe du kjenner igjen i din egen situasjon, kan det være viktig å snakke om. Sett gjerne ord på hva du selv er redd for når du skriver at du ikke ønsker at det skal ha for mye fokus. Det å ha reflektert litt over dette før du åpner opp, kan hjelpe deg også til å være tydelig ovenfor den du skal åpne opp til.

For å oppsummere er altså mine råd omkring dette med åpenhet å gjøre seg selv noen refleksjoner først - hva er det som holder deg tilbake, er det skammen, frykten? Hva kan gjøre det enklere for deg å være åpen? For noen blir det rett og slett for vanskelige å starte med å si ting som det er ansikt til ansikt. Begynn i så fall med å skrive ned det du ønsker å si. Videre kan du lese høyt for deg selv det du har tenkt å si, for så å vurdere om du ønsker å lese det til den aktuelle. Husk at det er også helt greit å bare skrive det til den aktuelle personen. Det er en start :)

Det høres ut som at du har fått noe hjelp med vektstabilisering, men jeg lurer på om du har fått noe mer hjelp utover dette? De fleste har ofte behov for mer støtte og hjelp videre. Det å komme seg helt ut av en spiseforstyrrelse kan ta tid, men det høres ut som du absolutt er på en god vei. Du er velkommen til å benytte deg av ROS sitt rådgivningstilbud. Kanskje kan vår chat eller rådgivningstelefon være et fint sted for deg å utforske enda mer dette med å åpne opp, og veien videre.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS.