Spørsmål & svar

Hei, takk for at du tar kontakt her.

Det kan være slitsomt å kjenne at tanker rundt mat tar veldig stor plass. Det kan også være veldig sårbart å kjenne at vekt har mye å si for hvordan man ser på seg selv og føler med seg selv. Mange kan kjenne på mye skam rundt at det er slik, og det i seg selv kan hindre mange fra å åpne opp slike vansker. Når man holder vanskelige tanker og følelser for seg selv, kan dette vokse seg også større og vanskeligere. Jeg forstår at dette kan være vanskelig å snakke med noen om, men samtidig vil jeg oppfordre deg til å gjøre det. Enten det er noen som står deg nært, eller det kan være en rådgiver i ROS. Vi tilbyr rådgivning på en anonym chat, rådgivningstelefon og individuelle samtaler.

For å komme mer tilbake til spørsmålet ditt - så er det ikke så enkelt å svare på da dette avhenger av flere ting. En spiseforstyrrelse kan komme til uttrykk på mange ulike måter, og kan derfor se veldig forskjellig ut fra person til person. Her kan du lese mer om det. Det som er med på å avgjøre hvorvidt man har et problematisk forhold til mat, er hvor mye dette er med på å styre hverdagen og hvordan man har det. Som oftest kommer dette gradvis, og mange har problemer selv med å se at det har blitt et problem.

Så kan det være lurt å stille seg disse spørsmålene:

• Hvor mye tenker jeg på mat, kropp og/eller trening ila en dag, eller en uke?
• Tilpasser jeg f.eks måltider og/eller treningen til hverdagen, eller må hverdagen tilpasse seg måltider/treningen?
• Trekker jeg meg mer unna sosiale settinger, for å unngå matsituasjoner hvor man ikke har kontroll selv?
• Har jeg perioder hvor jeg spiser store mengder mat for å døyve vonde følelser, ofte alene, og sitter igjen med mange vonde følelser etterpå?
• Kjenner jeg på en delt følelse av å ville ha hjelp, men samtidig en frykt for å gi slipp på kontrollen?

Om man kjenner seg igjen i noe av dette, men ikke opplever at det er alvorlig nok til å kalles en spiseforstyrrelse, vil jeg likevel oppmuntre til å ta kontakt med noen du stoler på for å fortelle om det. Det kan i bestefall være noe som fort går over, men det kan også være nødvendig å snu det, før det trenger å bli alvorlig.

De fleste som er usikre på om de har en spiseforstyrrelse, synes ofte det kan være vanskelig å vite om det er alvorlig nok til å kunne få hjelp. Vi i ROS jobber for at man skal få mulighet til å prate med noen på et tidlig tidspunkt, slik at man kan finne mer ut av hva som kan være til hjelp for den enkelte.

Håper dette var med på å oppklare noe av det du lurte på.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS.