Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss, og tar opp et så viktig spørsmål jeg tror flere foreldre og pårørende kan kjenne seg igjen i. Det å være pårørende til egne barn med alvorlig sykdom, er en stor påkjenning som jeg tror er viktig å anerkjenne for seg selv. Det kan være så forskjellig hva som kan være til hjelp for den enkelte, så her ønsker jeg å belyse hva man generelt kan ha behov for i slike situasjoner.

Det første du uttrykker, er hvordan ikke bli redd eller fortvilet. Jeg tror at slike reaksjoner er helt normale, og de følelsene du beskriver er nok helt uunngåelig å ikke kjenne på. Det betyr ikke at det er lett å kjenne på dem. Det kan nesten være uutholdelig til tider. Og likevel må man stå i det. Og i en slik fortvilet situasjon, hvor man ser sitt eget barn nekte å spise, kan man også kjenne på andre vanskelige følelser. Mange foreldre vi møter, beskriver både sinne, frustrasjon, desperasjon og kanskje til og med forakt, noe de aldri trodde de skulle føle om sitt eget barn. Dette sier litt om hvor ekstremt krevende det er å stå i. Det er ikke sikkert at du kjenner deg igjen i alt dette, men jeg tror det kan være både godt og viktig å anerkjenne alle slike følelser, uten å føle skam og skyld. Det betyr ikke at man har feilet som forelder, eller at man er mindre glad i barnet sitt.

Mange foreldre som kjenner på frykten for å miste sitt aller kjæreste, lever i konstant beredskap og har dermed et forhøyet stressnivå i kroppen. Dette tror jeg er viktig å ta på alvor, og heller ta som et signal på at man selv som pårørende også har egne behov. Og når man står i en slik situasjon over lengre tid, er det helt naturlig at det går utover kapasitet, egen helse og måten man reagerer på.

Så hvordan skal man møte egne behov, når man selv er pårørende?

Mange blir så fokusert på barnet sitt, at de nærmest glemmer seg selv. Og om man ikke har fått noe tilbud, eller opplever at man ikke blir ivaretatt som pårørende, er det heller ikke så rart at man ikke har viet oppmerksomhet til egne behov. Her tror jeg prinsippet om å ta på seg sin egen oksygenmasken først, for så å kunne hjelpe andre, gjelder i stor grad her også. Her vil det være individuelle forskjeller på hva som kan være til hjelp, så derfor vil jeg komme med noen generelle punker på hva de fleste har behov for:

• Ta pauser fra situasjonen man står i. Hva kan bidra til at du kobler av og får deg et pusterom? Prøv å legge bort dårlig samvittighet, og minn deg selv på at det er helt nødvendig for deg og barnet ditt
• Anerkjenn egne følelser. Har du noen å prate med, hvor du kan sette ord på egne følelser? Det å anerkjenne dem, fremfor å skyve dem bort eller skamme seg, kan være viktig for å ha det bra selv. Det å bare få ventilere litt, kan være lettende i seg selv.
• Er det mulig å opprettholde noe normalitet i livet, selv om det er alt annet enn det livet man gjerne hadde før? Er det mulig å fortsette med en form for aktivitet, eller hobby som kan få fokuset helt bort fra det man står i?

Avslutningsvis ønsker jeg å vise til pårørendetilbudet vi har i ROS:

Vi har pårørendegrupper og pårørendeseminar på sentrene våre, i tillegg til pårørendegruppe digitalt. Vi har også rådgivningstjeneste på telefon også for pårørende. Når de ulike tilbudene starter opp, kan du følge med på i aktivitetskalenderen vår på nettsiden vår.

Noen opplever også at det å høre andres historier er med på å gi håp i egen situasjon, i tillegg til å ikke føle seg så alene i det man står i. I podcasten Uforstyrra, deles det egenerfaringer både fra berørte og pårørende. Vi har også en videoserie til pårørende som du finner på vår nettside: kom nærmere.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS