Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt. Så fint å høre at du ønsker å snakke med foreldrene dine om dette. Det kan være godt å dele det man tenker mye på, og kjenner har blitt vanskelig, slik at man slipper å gå alene med det. Jeg ønsker å komme med noen råd rundt hvordan ta en slik samtale, og kommentere det du sier om at du ikke ønsker at de skal vurdere om du trenger hjelp.

De fleste vi prater med, kjenner at det er veldig vanskelig å fortelle om hvorfor akkurat mat og kropp har blitt så vanskelig. Det kan være mange grunner til det. Men de fleste kan kjenne på en delt følelse av å ville ha hjelp, men samtidig ikke være klar for å gjøre noen endringer. Hvordan er dette for deg? Her ønsker jeg å dele en tekst som kan forklare litt hvorfor det kan være vanskelig å ta imot hjelp, spesielt den første delen av teksten som kan forklare veien inn til et vanskelig forhold til mat: Veier inn og veier ut

Ettersom det er mange som kan synes at det er vanskelig å ta en slik samtalen med sine nærmeste, har vi samlet noen råd: Den vanskelige samtalen.

Her ønsker jeg å trekke frem hovedpunktene:

Tenk gjennom på forhånd hva du har behov? Ønsker du å prate ferdig uten avbrytelser og uten mange spørsmål? Har du noen bekymringer rundt hvordan de vil behandle deg, etter at du har fortalt det? Har du en frykt for å bli presset til noe, eller at valg skal bli tatt uten at du blir involvert? Sett ord på hva du er bekymret for, og hva du har behov for.

• Skriv gjerne ned på forhånd det du ønsker å formidle. Noen bruker det til å øve seg, mens andre viser det de har skrevet som en inngang til samtalen
• Sett av god tid, et godt tidspunkt på dagen og et rolig sted uten forstyrrelser
• Mange har behov for å vise til noe informasjon, for at de pårørende skal forstå. Kanskje det går an å vise til noe vi har på nettsiden vår.
• Vær forberedt på at det kan komme følelsesmessige reaksjoner som gråt, fortvilelse og sinne, som en reaksjon på frykt og bekymring. For noen kan bagatellisering av problemet være en måte å beskytte seg selv på, fordi det er for vanskelig å ta inn over seg at noen en er glad i har det vondt. Uansett hvilken reaksjon en får er det greit å vite at dette er helt naturlige reaksjoner på en situasjon som er vanskelig.

Om skrittet med å fortelle dine nære om hvordan du har det blir stort, kan vår anonyme chat, fastlege eller helsesykepleier/rådgiver på skolen være gode steder å starte for å bli litt «vant» til å si ting høyt. Her kan man også få både støtte og veiledning i hvordan formidle budskapet.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS