Spørsmål & svar

Hei, så fint at du tar kontakt. Det er leit å høre at din venn har det så tungt for tiden. Det høres ut som at du kjenner på en del bekymring nå for denne vennen, og har et ønske om å hjelpe. Jeg håper svaret mitt her kan være til hjelp for deg og din venn. 

Først så ønsker jeg å rose deg for at du allerede har pratet med vennen din om dette, da har du allerede vist at du bryr deg og at du er bekymret. Du forteller at din venn har uttrykt at han/hun ikke vil ha hjelp fordi ingenting kommer til å hjelpe. Det får meg til å tenke at du kanskje også har uttrykt behovet for at han/hun trenger mer hjelp. Det er leit å høre at vennen din har slike tanker. Samtidig kan det være normalt å være redd for det. Kanskje har han/hun allerede noen erfaringer knyttet til det å be om hjelp, eller kanskje han/hun ikke vet helt hva det kan innebære og det kan virke skummelt. 

Jeg kan tenke meg at det må være vondt som venn å stå og se på at han/hun har det slik, og ikke ønsker å oppsøke mer hjelp. Det kan fort kjennes som et stort ansvar også å bære, og jeg tenker at dette er ikke et ansvar du skal måtte bære. Hvordan vil det være for deg å snakke med en trygg voksen om dette? Du kan f.eks. begynne med å snakke med dine foreldre først. Det kan ta tid før den som strever, selv klarer å erkjenne at noe er problematisk. Det er viktig at de voksne som har ansvaret her, også får innblikk i det du har beskrevet.

Ovenfor din venn vil det du kan gjøre være å vise at du bryr deg, og ikke minst gjøre hyggelig ting sammen. Du kan også innimellom ta opp din bekymring igjen, for å vise at du ser han/hun og at du bryr deg om hvordan han/hun har det. Det er noen ting som kan være mer nyttig å si enn andre ting. 

Tips til bekymringssamtale:

• Ta samtalen når du er i en rolig sinnstilstand.
• Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor man ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett også av god tid i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.
• Vær tydelig på hvorfor du er bekymret.
• Legg vekt på hva du har observert og hvordan vedkommende har det.
• Vær ydmyk og åpen. Om vedkommende er i en startfase eller i en fase hvor man opplever mye mestring ved atferden sin, vil man være lite mottakelig for ytre kommentarer og bekymringer. Det kan være lurt å starte med setninger som «mulig jeg tar feil, men …»
• Vær forberedt på å bli avvist.
• Oppfordre til å oppsøke hjelp.

En mulighet er å ta en slik bekymringssamtale med han/hun først, for å klargjøre vennen din for å ta imot mer hjelp. Da kan man også støtte han/hun i å ta dette opp med foreldre, helsesykepleier eller lege. En annen mulighet er at du forteller dette til foreldrene dine og lar ansvaret være mer opp til dem. 

Kanskje du kan føle at du går bak ryggen til vennen din, dersom du forteller videre ting. Men dersom det faktisk er en begynnelse på en spiseforstyrrelse, er det å si ifra om dette, å vise omsorg og nettopp det han/hun har behov for. Det kan være vanskelig for vennen din å se det selv, når man står midt i det og kanskje opplever selv at det ikke har blitt et problem enda.

Dersom du har mer behov for råd i denne situasjonen, er det mulig å ta kontakt på telefon og chat.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS