Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss, og setter ord på hvor tøft dette er for deg nå. Jeg er glad du strekker ut en hånd i det du står i. Det må være ekstra tøft å ikke ha noen steder å gå, og å være så langt unna dine nærmeste akkurat nå. Jeg ønsker å kommentere det du skriver og håper at det kan være til hjelp for deg.

Jeg forstår med det du forteller her, at du har strevd med en spiseforstyrrelse over lengre tid. Mange kan kjenne at det er ekstra tungt å se tilbake og se hvor mye spiseforstyrrelsen har tatt/og fortsatt tar fra en i livet. Og om man fortsatt opplever situasjonen som fastlåst og er helt alene med det, så er det ikke rart at man kan kjenne på håpløshet. De aller fleste har behov for støtte over lenger tid, for å klare å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse, så dette er ikke noe man skal måtte klare helt alene.

Du forteller at du har blitt så deprimert av forholdet til mat, at du ikke ser noe poeng i å leve mer. Dette må være utrolig vonde tanker å ha. Jeg blir bekymret, og ønsker å spørre om du har tanker om å ikke ville leve lenger?

For noen, kan det også ha gått så langt at man også har tanker og planer om hvordan man ville avsluttet livet. Hvordan er dette for deg? Har du noen konkrete planer?

Jeg ønsker med dette å synliggjøre hvor viktig det er å sette ord på slike tanker, og at man kan bli trygget i at det er viktig å dele de aller vondeste tankene man kan ha og bli tatt på alvor. Det å ha slike tanker er ofte enda tyngre når man går med dem alene. Derfor er det så bra at du har satt ord på dem til noen. 

Om man er usikker på hvordan prate med noen man stoler på om dette, kan en samtale på chat være en god måte å øve seg på å sette ord på det og få mer hjelp til hva man kan gjøre. Jeg ønsker å vise til noen chattetjenester som det kan være fin å ta kontakt med. Her vil jeg anbefale Kirkens SOS som har ekstra god kompetanse på dette. 

Du spør om du bør dra hjem igjen, men kjenner kanskje også på at du ikke ønsker at spiseforstyrrelsen skal få ta fra deg oppholdet i utlandet også. Jeg kan forstå at det kan kjennes som et nederlag å skulle dra hjem og at dette ikke er noe lett valg for deg å ta. Ettersom du spør om råd, vil jeg anse dette tilfelle som alvorlig nok til å skulle dra hjem og ta imot mer hjelp og støtte. Du skal ikke måtte stå i dette alene, og det er god hjelp å få. Det finnes flere ulike måter å behandle spiseforstyrrelser på, og kanskje du ikke har funnet riktig hjelp helt enda. Det er også god hjelp å få, om man strever med tanker om å ikke ønske å leve lenger.

Jeg vet ikke hvordan det er å lese dette svaret for deg. Det å skulle fortelle sine nærmeste om at man har tanker om å ikke orke å leve lenger, kan være svært vanskelig for mange. Både fordi man er redd for hvordan andre skal reagere, men også fordi mange har en del skam over å ha slike tanker. Jeg håper at dette svaret kan bidra til å dempe skam, at du føler deg mindre alene om å kunne ha slike tanker og at det finnes håp og hjelp, selv i en slik situasjon du er i nå.
Du er hjertelig velkommen til å prate mer med en rådgiver i ROS om alt dette, på vår anonyme chat.

Ønsker også å sende deg gode tanker og minne deg på at du er verdifull <3 

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS