Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det. Jeg forstår med det du beskriver her, at dette må være veldig tøft for deg akkurat nå. Og at det har vært vanskelig lenge. Jeg ønsker å kommentere litt det du forteller her og litt om hva man kan gjøre for å få mer hjelp med dette. Håper svaret mitt kan være til hjelp for deg.

Du beskriver her en stor del av livet, fanget i tanker rundt mat kropp og vekt, som jeg kan forestille meg må ha vært utrolig tungt og kanskje også ensomt for deg. Jeg vet ikke om du kanskje har opplevd noe i livet ditt som gjerne var ekstra tøft i disse ungdomsårene? Det som utløser en spiseforstyrrelse kan variere fra person til person. For noen kan det være overganger i livet, noe spesielt belastende eller lav selvfølelse. Eller kanskje en kombinasjon. Du forteller om sistnevnte, hvor lav selvfølelse har vært en utfordring. Hvordan er dette for deg i dag?

Videre forteller du at det gikk fra anoreksi/bulimi og mer over på overspising/trøstespising og mer unngåelse. Det å vandre litt mellom diagnoser, kan forekomme, og dermed kan problemene endre litt uttrykk. Jeg får et inntrykk av at tiden etter var preget av unngåelse av avstand til kropp og livet. Jeg kan bare forestille meg at dette må ha vært tunge år, og det er ikke rart om man kan kjenne på en sorg over tapt tid.

Du forteller også at forholdet til kroppen din i dag er veldig vanskelig. Mange kan slite med å akseptere kroppen sin, og kanskje kjenne en sorg over hva kroppen har vært gjennom. Jeg forstår at det må være vondt å føle at kroppen på et vis er ødelagt, og at det er vanskelig å leve i kroppen din. 

Jeg forstår nå at du forsøker å gjøre noe med dette, og ønsker virkelig hjelp. Men at du ikke opplever at du får så mye ut av den hjelpen som du kjenner du hadde trengt. For mange, kan det sitte langt inne å fortelle om det mest sårbare og skamfulle man selv kjenner på. Jeg vet ikke om du har fortalt psykologen du går til om spiseproblematikken eller tankene om å ikke orke å leve lenger? Mange kan bli både usikker på hvordan snakke om slikt, og om det i det hele tatt finnes noe hjelp med selvmordstankene. Her vil jeg varmt anbefale deg å la noen vite om dette. For noen, kan det være en venn/familiemedlem. Men om man ikke opplever å ha noen i nær relasjon man klarer å fortelle dette til, vil fastlegen alltid være et godt sted å starte. Der skal man bli tatt på alvor og få mer hjelp med dette.

Om du kjenner at det blir slik at du blir redd for hva disse tankene kan føre til, vil det også være mulig å kontakte nødetaten eller kirkens SOS for å prate og få hjelp umiddelbart. Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi jeg ønsker at du skal bli tatt på alvor med det du forteller. Og at du skal vite at det er tilgjengelig hjelp, dersom det blir ekstra tøft. Du skal ikke måtte stå i dette alene, og det er god hjelp å få.

Du spør også om hvilke hjelp du kan få med spiseproblematikken. Jeg ville i første omgang tatt dette opp med psykologen, dersom det ikke har blitt gjort. Dersom du allerede har gjort dette, og ikke opplever hjelp med det, kan det være lurt å spørre om det kan være andre ting som man bør få hjelp med, før man går i gang med behandling/hjelp med spiseproblematikken. Noen ganger er det mer hensiktsmessig å få hjelp med underliggende ting først. Jeg tenker det er viktig at man selv forstår hvilken hjelp man får og hvilken nytte det vil ha, og høre om det er en grunn for at man tar den rekkefølgen man gjør.

Men dersom selvmordstankene kjennes mest utfordrende, vil jeg tenke at det er det viktigste å ta tak i først. Det er også mulig å prate med legen din om problemene med forholdet til mat, og om det er mulig å få noe konkret hjelp med dette på et tidspunkt også.

Om du ønsker å prate mer med en rådgiver i ROS, kan du ta kontakt med oss på vår chat. Der kan man prate litt mer om dette og litt lettere å kanskje få litt mer konkret hjelp når man kan ha en dialog. Der kan man også høre litt mer om noe av det ROS tilbyr, kan være aktuelt på et tidspunkt. 

Ønsker også å minne deg på at du er verdifull, og at du fortjener å få god hjelp med dette.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS