Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt og forteller hvordan dette er for deg. Det høres ut som at dette har vært utfordrende for deg gjennom lang tid, i varierende grad. Men at du nå er i en periode hvor det er ekstra tungt. Det er godt å høre at du kjenner på motivasjon for å bli frisk. Det kan likevel være en tung prosess som står foran deg, og det er bra du kan sette ord på det du kjenner er ekstra vanskelig i behandling. Jeg håper at mitt svar kan bidra til at du ikke skal føle deg så alene i dette, og hva som kan være til hjelp når man opplever at man ikke får helt den støtten man har behov for.

Det kan være ulike behandlingsformer på BUP, og jeg lurer på hvilken form for behandling du er i nå? Familiebasert terapi er en vanlig behandlingsform, som har et fokus på vektoppgang, før man kan ha fokus på samtaleterapi. Dette for at man skal få best mulig utbytte av samtalene, fordi hjernen fungerer bedre når vekten er kommet litt mer opp. Og da er det gjerne foreldre som står for kontrollen på hva som skal spises. Er det slik for deg? Og er det noe du savner av støtte fra de rundt deg, som hadde gjort denne prosessen litt bedre for deg? Kanskje du har noen tanker rundt hva du hadde hatt behov for, som du ikke blir helt møtt på nå?

For mange kan nettopp denne fasen være ekstra tøff, da man både jobber med å øke matinntaket og vekten, som mange i utgangspunktet kjenner en sterk motstand mot. For mange føles det som at man møter sin største frykt: høyere vekt, uten å få hjelp til å håndtere de følelsesmessige reaksjonene som ofte kommer. Mange kan være redd, men føler kanskje ikke at de blir forstått eller trygget i det. Jeg vet ikke hvordan dette er for deg?

Mange har behov for at de rundt kan forstå at ulike reaksjoner man kan få, ofte skyldes denne store frykten mange kan kjenne på, og en følelse av at man ikke har kontroll lenger selv. Dette kan være en ganske krevende og vanskelig situasjon for den syke å stå i, og man kan i tillegg få reaksjoner og se sider av seg selv som man kanskje ikke kjenner igjen. Mange kan uttrykke mye sinne og raseri, som en reaksjon på at behovet for trygghet kanskje ikke blir møtt. Og da kan det være vanskelig å skille mellom seg selv og sykdommen. Og vanskelig for de rundt å forstå hvordan de skal møte og støtte.

For noen hjelper det å bare høre at det er vanlige reaksjoner på det man går igjennom, og at det ikke er rart at man reagerer på ulike måter. Det er ikke noe galt med prosessen eller en selv, selv om det kanskje føles enda vanskeligere akkurat nå. Når man begynner å jobbe med et problem, kan det ofte føles større, før det blir bedre. Og at det ikke er rart at man kanskje i slike situasjoner kan savne å ha kontroll, når alt føles kaotisk.  

Jeg vet ikke om det hjelper å høre at slike reaksjoner er noe av det de fleste forteller om, og at det er tungt å gjerne føle at det eneste det er fokus på, er vektoppgang når man har det slik.
Har du noen å snakke med, som du føler forstår deg? Og som kanskje kan gi deg enda mer støtte og trygging for tiden? Eller kan det være et behov for at foreldre/foresatte kan forstå enda mer av hvordan det kan være for en med spiseforstyrrelser? Vi har en videoserie som kan bidra til en større forståelse. Kanskje det går an å se den sammen? Eller at du kan se på den selv, og plukke ut det du selv kjenner deg igjen i som du ønsker at de skal se?

Kom nærmere

Det jeg også tror er viktig, er å få mer hjelp når vekten har stabilisert seg. Det å få noen å prate med om tankene og følelsene dine, som kan bidra til at du selv forstår både sykdommen, men også egne behov bedre, vil ofte bidra til at man selv henger mer med i prosessen. Og kanskje man har en del ting man lurer på, og fortsatt kan kjenne på som er vanskelig.

Om du ønsker å prate mer med en rådgiver i ROS om dette, kan du ta kontakt med oss på vår anonyme chat.
Med vennlig hilsen rådgiver i ROS