Spørsmål & svar

Hei! Vet det er lurt å ta kontakt med chat eller telefon når man ønsker et litt raskere svar. Men tenkte å stille et spørsmål her likevel, kanskje få noen råd jeg kan lese. Spiseforstyrrelsen er på sitt verste. Jeg spiser to til tre dager i uka, og faster resten av dagene i uka. Jeg har brukt å drikke buljong de dagene jeg faster, men nå har jeg sluttet med det også. Vil ikke innta noen som helst kalorier hvis jeg ikke absolutt MÅ. Nå begynner alle å bli bekymret for meg, selv om jeg ikke er undervektig. Alle blodprøvene mine er også helt normale. Men som sagt, alle er bekymra. Jeg fortalte fastlegen om at jeg har begynt med fasting igjen, og hun sa jeg MÅTTE fortelle ernæringsfysiologen om det. Fastlegen sa også at hvis jeg fortsetter sånn som jeg gjør nå så ender jeg opp på sykehus med intravenøs næring. Hun spurte meg om det var noe jeg ville og jeg sa nei. I dag da jeg hadde time med ernæringsfysiologen fortalte jeg henne akkurat det samme som jeg fortalte til fastlegen. Om fastingen, det at jeg spiser to til tre dager i uka, og det at jeg føler jeg virkelig ikke klarer å spise. Pluss at jeg sliter med å få i meg fast føde. Til informasjon så har det blitt sendt henvisning til frivillig innleggelse på min lokale DPS sin døgnseksjon. Det var noe jeg ville inntil nylig; nå vil jeg bare fortsette som jeg gjør. Uansett, en henvisning har blitt sendt og det er noe ernæringsfysiologen har hjulpet til med. Ernæringsfysiologen ble veldig streng og bestemt da jeg fortalte henne alt sammen. Hun sa at hvis jeg blir innlagt frivillig så er det forventet at jeg spiser opp alle måltider, og næringsdrikker gis kun som et supplement hvis man har prøvd å spise vanlig mat først. Hun sa at det er IKKE en permanent løsning å bare drikke næringsdrikker til hvert måltid. Jeg sa at jeg ikke klarer å tenke så fornuftig akkurat nå, og at jeg ikke klarer å tenke helt klart. Fastlegen hadde sagt det samme, at vanligvis er jeg en fornuftig kar men nå er jeg ikke det. Jeg sa også til ernæringsfysiologen at det jeg aller helst vil er å være hjemme for meg selv, passe på katten min og å være på jobb. Hun sa at det får jeg ikke til nå. Så begynte hun å snakke om tvangsinnleggelse. Hun fortalte hvor lite hyggelig det er, og at de som blir innlagt på tvang har blitt skrevet ut med nye problemer som må jobbes med. Hun sa til meg at «jeg håper virkelig du slipper å bli innlagt på tvang, for det er veldig fælt». Jeg spurte henne om det er en sannsynlighet for at jeg blir tvangsinnlagt og da sa hun ja. Jeg sa at det skjønte jeg ikke helt, fordi jeg er normalvektig og alle blodprøvene var fine sist. Hun sa at vekt har ingenting å si for om man kunne bli tvangsinnlagt eller ikke, og at hun har tidligere hatt overvektige pasienter hos seg som har vært tvangsinnlagt og vært kjempedårlige. Jeg sa til henne at jeg føler ikke situasjonen min er noen krise, men da sa hun at det er det og hvis ikke hadde det ikke blitt sendt henvisning til mer intensiv hjelp. Jeg ble skremt da hun sa at det er en sjanse for tvangsinnleggelse, for jeg vil jo ikke at det skal skje. Hva skal jeg si til foreldrene mine om dette? De vet om frivillig innleggelse men ikke sannsynligheten for tvang. Videre spurte ernæringsfysiologen hva som hadde skjedd om jeg hadde havnet på sykehus; hva hadde skjedd med spisingen da? Da svarte jeg at om de hadde gitt meg en brødskive så hadde jeg nektet. Hun spurte meg også hva som fikk meg til å spise igjen da jeg var undervektig i fjor vinter. Jeg svarte at det som fikk meg til å spise var det at jeg var undervektig og da følte jeg meg fortjent til å spise mat. Jeg sa til henne at nå føler jeg at jeg ikke trenger mat, og at jeg ikke MÅ spise. Hun sa at det stemte ikke og at jeg trenger mye mer mat hver dag enn det hun har gitt meg som minimumsgrense (som er 850 kalorier per dag). Jeg snakket om at jeg føler meg dårlig psykisk og jeg listet opp alle symptomene mine. Jeg sa også at jeg flere ganger har følt at jeg skulle komme til å besvime på jobb. Hun spurte meg om jeg ikke blir skremt eller redd når jeg opplever de symptomene og jeg svarte nei. Jeg vet ikke hva jeg tenker lenger om noe. Jeg synes det er stressende at ernæringsfysiologen sier det er en sjanse for tvangsinnleggelse. Det er også stressende å vite at frivillig innleggelse mest sannsynlig vil være umulig fordi jeg føler jeg bare kommer til å nekte maten. Men jeg ønsker jo ikke å bli tvangsinnlagt heller. Jeg blir veid på DPS og jeg har gått ned fem kilo siden november noe jeg føler ikke er så mye. Jeg vet ikke hva jeg veier, men jeg vet at jeg vil gå ned i vekt. Det er også en av grunnene til at jeg faster. Men jeg vil jo komme meg ut av dette. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre for det føles seriøst umulig å spise på de dagene hvor jeg faster. Mat har blitt min største fiende når det egentlig skulle vært min største glede. Har dere noen råd? Har dere råd til hva jeg kan si til foreldrene mine? Svar så raskt som mulig; vet det tar tid men jeg er så desperat!