Spørsmål & svar

Hei, jeg må ta opp noe jeg ikke klarte å innrømme selv om jeg ble konfrontert, det var få ganger jeg sa «jeg har nok en spiseforstyrrelse. Om jeg skal si når det startet må jeg gå langt tilbake, for jeg vet ikke om jeg har spiseforstyrrelse altid klarte ikke helt å innrømme til megselv etter konfrontasjon, ble bare isolert følte det var ubehagelig og kom altid på unnskyldning. Tenkte jeg ble for mye og for mye komplisert om jeg la fram enda et psykisk problem på bordet så jeg sjulte det. Da jeg var liten jente fikk jeg adhd diagnosen på papiret, ble medisinert, mestret lite, var fjern i hode hadde mange tanker det var ikke plass i hodet mitt og perioder med energi som kunne skape sosiale problemer for meg, å spise lite ble en mestring å være tynn var en mestring jeg fikk komplimenter på det og ingen komplimenter på skole arbeid for jeg satt på grupperom de alt for få komplimangene om skolearbeid trodde jeg ikke på for hvorfor ellers ville jeg jobbet med 2 klasse arbeid når jeg gikk i 6 klasse og videre, var på BUP og og medesiner fra ca 2 klasse på barneskolen. Husker noen lærere syntes det virket ut som det var noe mere avorlig problem med meg husker jeg ble så lei meg i foreldresamtalene på barneskolen at det kommer på replay i hodet mitt. Husker jeg fikk komplimanger og mye ros for hvor tynn jeg var på barneskolen og starten av ungdomsskolen, de holdt rundt håndleddet mitt av fascinasjon og viste til andre sammenlignet hånden min, jeg følte det var noe bra med meg og noe mestring i det vonde som at jeg ble underernært på ADHD medesiner, og eneringsfysiologen sendte med meg ernærings drikker i matpakka mi som alle ville ha i klassen jeg følte meg god i noe, kansje det er mat jeg vg hadde kontroll i og ikke stemningssvigningene mine, skolearbeid og det sosiale det var det ikke mye kontroll og mestring og få i fra, men at jeg var tynn liten jente med kul matpakke jeg delte ut til de i klassen med, AAT jeg var den som innførte toast jernet følte jeg meg viktig på en måte mens de lærerene prøvde desperat i å få meg til å spise så følte jeg at jeg ble rost i fra klassen som tynne jenta og det var min ting jeg ikke ville miste. Klarte bare ikke å innrømme dette var feil for det føltes bra ut, jeg var jo så mye på et grupperom i mange fag at når jeg var i klasserommet så ble det dette som var meg føltes bra, i journalen min fra bup står det at de i klassen startet å behandle meg litt som en dukke som kunne kles på og bæres rundt pga jeg var tynn, de fulgte med på vekten min og det er flere trykk med nummere av minn vekt igjennom tiden på bup og barneskolen…. Jeg skulle ikke ha sett det som eldre jeg vil tilbake til det tynne. Jeg er rar, føler meg så rar. Kansje de på psykiatrien som eldre hadde rett kansje jeg er Autistisk også og bipolar…… men kansje det jeg sjulte med å legge skyld på ADHD meds og glemme seg bort men som kansje er spiseforstyrrelser…. Sånn jeg ble ikke utredet da jeg var innlagt for Bipolar og Autisme det er typisk systemet og vente når du alt er diagnosert for en ting for mange år siden som er ADHD…. Men ja de har nok rett de psykiaterene som mente det, for det var det som var vanskelig stemningsmessig, energi, sosiale…. Og mestringen lå mye i kontroll av mat og fokuset på det følte jeg ble noe som fokuset flyttet vekk på fra kaoset inni meg og dårlige samvittigheten til å ikke helt fungere i hode. Mamma virker til tider flau over å ha meg til datter og det sårer. Jeg har bipolar og Autisme på pappas side av familien men også spiseforstyrrelse, så gir mening. Jeg har hatt perioder hvor jeg ser så stor vekt forskjell for det hitter mere i visse perioder og det synes mere da og har mere problemer da, mestringen ligger også å legge sjul pp det jeg sliter med oven for familien, pga fasaden må holdes oppe. Det er bilder jeg har på telefonen hvor jeg var tynnere og det er fra i fjor da hadde jeg en albue form som var svalet innover på overarmen og jeg ble så glad det ga mestring, tallene på vekten var som karakterene og de gode tilbakemeldingene jeg skulle ønske jeg fikk på barneskolen/ungdomskolen/vgs…. Jeg fikk ikke til høyskolen så nå er jeg tilbake til min hjem by…. Jeg klarte ikke den jobben jeg var i inni meg jeg mestret litt men var sosialt redd for noen kollegaer at jeg trakk meg så mye nå dem og ble rar i samtalen pga nervøsitet at jeg prøvde å sette fokus på vekt igjen dro utbytte av det mye foregikk med meg og hodet mitt rus også… ja jeg ble lagt inn og sykemeldt fra jobb det var før univerittt studie men så gikk jo ikke universitet studie som jeg søkte på etter jeg ble sykemeldt på innleggelse takket det litt dårlig med presset fra min mor. Min mamma snakker mye rart om vekt hun liker ikke når noen er for runde eller for tynne, hun er veldig i perfeksjon tror jeg og jeg er ikke en sånn datter og snakker jeg noen ganger i mot henne kan hun si mye vondt. Jeg har hatt komplisert fortid med mine foreldre de har gått i fra hverandre og dens kjæreste drama gikk mye inn på meg jeg tok mye ansvar over det prøvde å sette de på dating app og motivere dem og hver gang det ikke gikk for pappa etter breackups etter breackups så jeg altid det er noen for deg, jeg var alltid redd for dens psykisk helse, jeg følte jeg ikke ville bli en belasting for dem med tanke på min egen. Jeg er voksen nå, jeg har godt forhold til min far mere en min mor, han har ingen forhold nå han har hatt mye uhell med sånne han har vært sammen med og han sliter kansje litt sosialt også, så jeg føler mine følelser er for mye på et rom…… jeg er veldig fortvilet…. Min spiseforstyrrelse er ikke helt aktiv jeg er kansje på nippet mellom lav normal vektig i BMI eller litt undervektig jeg vet ikke. Men hodet mitt er ikke helt bra det har det kansje aldri vert med tanke på ADHD og barndom det er en strigle hos de fleste. Jeg vil bare komme meg ut og bo alene pga dette. Redd pappa går inn på rommet for å fortelle han skal på butikken i feil timing og jeg da gråter forran han…. Han blir klein til sånt han vet ikke hvordan man skal håndtere følelser så han blir stiv og rar. Jeg vil ut, vil ikke bo her jeg er glad i pappa ikke ta det feil. Hvordan få hjelp med alt dette, jeg er på nav i sånn hjelp med jobb for de som er 18-30 men det går treigt i hvordan de hjelper meg jeg er kansje utolmodigbi å få tak i jobb og sliter med jobb søking og er så lei meg jeg vil flytte ut. Jeg bodde alene en periode da jeg var 17-18 år pga familie konflikt bodde jeg i et hus alene… har dårlig samvittighet av å si det men skulle noen ganger eller egt ofte ønske jeg ble flyttet vekk fra hjemmet mitt som barn…. For mye kaos… j er er ikke bra er slitsomt å skule det og DPS hjelper meg ikke helt det er jo vanskelig å kommunisere også men ja… fuck jeg har r på knekken og føler spiseforstyrrelsen kan hjelpe meg i å holde ut på en måte så er på knekken til å bruke ting og slanke og spise mindre og kcal kontroll igjen og se brystbeina stikke frem igjen så jeg kan telle de og føle meg i mestring. Hva bør jeg gjøre?