Jente/kvinne,
Jeg har slitt med kropp og selvbilde siden jeg var lita jente, nå er jeg voksen. Gjennom hele tenårene slet jeg med depresjoner, selvskading og selvmordstanker/-forsøk. Vært i både bup og dps i flere år. Livet ble lettere da jeg ble mor og jeg har klart å stå i hverdagen de siste 11 årene. Men selvom alt tilsynelatende ser bra ut og jeg klarer meg greit, så har jeg det absolutt ikke bra med meg selv. Jeg har egentlig ok selvtillit, jeg har tro på at jeg klarer ting, hvis jeg ikke har det er det gjerne realistiske tanker. Men mitt kroppsbilde drar meg så langt ned og ødelegger hverdagen fullstendig. Tidligere hadde jeg gleder i livet som gjorde at jeg likevel klarte å leve med den kroppen jeg hadde (før jeg fikk barn). Jeg har ikke så mange gleder lengre, så det blir mye negativt fokus. Jeg har barna mine og familien, men jeg strever med både barna mine og meg selv. Kroppen min har forandret seg mye etter to fødsler og etter høy og lang prednisolonbehandling pga sykdom. Jeg har med sulting og bruk av reseptbelagte legemidler (som forøvrig ikke er mine) klart å gå ned en del kilo og har nå blitt normalvektig igjen. Men jeg blir uvel av det jeg ser. Jeg unngår speil og å kjøpe meg nye klær fordi jeg virkelig avskyr det ytre meg. Det hjelper ingenting hva familie forteller meg, jeg hater virkelig deg jeg ser, både kropp og ansikt, og jeg klarer ikke endre tankegangen min. Jeg spiser så få måltider som mulig, men ender ofte med overspising som igjen fører til skam og avsky. Har aldri hatt en SF-diagnose, men jeg sultet meg i to-tre år før jeg ble mamma. Jeg kastet opp om jeg spiste veldig mye mat. Det var mistanke om anoreksi fra behandlers side, men jeg sa alt gikk fint (jeg hadde jo bare funnet en ny måte å selvskade på) og jeg var jo der av andre grunner. Jeg tenker på mat og kropp hele tiden og jeg føler at jeg er for «voksen» til å streve med disse tingene, jeg har ikke engang en diagnose på dette. Jeg er på ingen måte der jeg var tidligere i livet, men jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne leve og ikke bare eksistere. Jeg er så tom og nummen hele tiden, og jeg ønsker bare å være alene hele tiden slik at jeg kan forsvinne inn i en TV-verden eller noe annet som tar fokuset vekk fra tankene. Synes dette er så altoppslukende og det går utover tilværelsen hjemme, jeg vil jo være en glad og flink mamma. Jeg er villig til å gjøre ekstreme grep for å endre kroppen min, og det skremmer meg litt også. Jeg har vært alene siden jeg og barnefar flyttet fra hverandre, og jeg har verken før eller etter han klart å slippe noen andre inn i mitt liv, og det er KUN fordi jeg har så store problemer med kroppsbilde mitt. Jeg får panikk når noen nærmer seg (fysisk eller mentalt) og kunne ikke vist kroppen min til noen. Jeg vet ikke engang hva jeg spør om, råd kanskje? Fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg er så lei av psykiatrien som jeg føler aldri på noen måte har klart å hjelpe meg til endring. Jeg har også alltid vært redd for å ta for mye plass, jeg kontakter ikke fastlege før jeg absolutt må, og jeg er redd for å få avslag på hjelp fordi jeg er tilsynelatende velfungerende (det er jeg ikke, jeg er bare ekstremt god på å maskere fordi jeg har gjort det hele livet). Har dere råd til sånne som meg som ikke kommer ut av sånne ødeleggende tanker? Takk på forhånd
ROS svarer
Hei gode du,
takk for at du skriver til oss og deler. Det å skrive et slikt "brev" i seg selv kan jeg tenke meg krever en del, men kanskje det også kan kjennes litt lettende ut å bare dele med noen andre som skal lese. Det høres ikke godt ut for deg å ha det slik du beskriver at du har det. Jeg får også en tanke om at du akkurat nå kan kjenne deg noe ensom også med alt dette. Det å ha så mange vonde tanker knyttet til kropp og mat, kan for mange gjøre at man kjenner seg mer isolert fra andre og omverden.
Så leit å høre at du ikke opplever at den hjelpen du tidligere har fått har vært til hjelp. Jeg blir nysgjerrig på når du sist oppsøkte hjelp? Det er så forståelig at man vegrer seg fra å oppsøke mer hjelp dersom erfaringene ikke er så gode. Det er skummelt å risikere både avslag, eller evt. skuffelse over behandlingen. Likevel vil jeg nok utfordre deg til å vurdere å snakke med legen din likevel. For slik du beskriver å ha det nå, skal du ikke trenge å måtte ha det. Å jobbe med sin mentale helse kan være krevende, og i perioder trenger man gjerne lengre pause fra dette, men så kommer det kanskje perioder hvor man også er mer mottakelig for hjelp. Kan det være at du har kommet til et sted hvor det kan oppleves annerledes for deg å motta hjelp nå? Samtidig finnes det ulik type hjelp også, som jeg tenker din fastlege skal kunne hjelpe deg med å undersøke mer. For noen kan det å gå til en psykolog igjen være til god hjelp for å håndtere vanskelige tanker, følelser og selvfølelse. Men det finnes også lavtersketilbud i kommunen som også kan for noen være nyttig. ROS er et lavterskel tilbud som for mange kan være til støtte og hjelp på veien i sin prosess for å et bedre forhold til mat og kropp. Vi tilbyr individuelle samtaler over tid med en fast rådgiver. I samtalene er det fokus på rådgivning, veiledning, støtte og hjelp til selvhjelp. Der er rom for å utforske vanskelige tanker, få hjelp til å satt ord på følelser og evt. jobbe med endring om man ønsker det. Kanskje enda mer lavterskel kan være å teste ut vår anonyme chat noen ganger først? Her kan også være et greit sted å utforske hva man kan ta opp med legen.
Med vennlig hilsen rådgiver i ROS.
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
