Jente/kvinne,
Hei! Jeg har ikke en diagnosert spiseforstyrrelse.. Men jeg sliter veldig med tanker rundt kropp, utseende og vekt. Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med overspising og har gradvis over årene blitt flinkere og flinkere på å unngå vektoppgang til tross for dette.. For rundt 2 år siden var jeg lagt på meg så mye at jeg følte meg så jævlig at jeg virkelig måtte ta grep. Jeg hadde prøvd 16/8 dietten et par ganger før. Men det virket alltid bare en liten stund før det stoppet opp og jeg mistet motivasjon og ga opp.. Jeg leste meg enda mer opp på det og fant ut at jeg måtte stramme inn på kalorier også.. Jeg gikk virkelig inn for det og raste ned i vekt.. Gikk ned 18Kg på 6mnd. Hvor målvekten jeg siktet etter ble lavere og lavere. Jeg var helt sikker på at om jeg bare ble tynn nok så ville alle usikkerhetene, de vonde tankene og alt bare forsvinne. Hvis jeg var tynn nok ville jeg ha det fint. For selv om jeg ble slankere og slankere så var det fortsatt ikke godt nok. Jeg følte meg enda elendig. Jeg ble besatt av å veie meg og å telle kalorier. Og satte meg lavere å lavere kalorigrenser for å kutte tiden til jeg var ønsket vekt. Jeg står enda fast på det som ansees som normalvekt.. Men jeg kommer meg ikke lenger ned.. Det har stoppet helt opp. Nå er alt bare skikkelig tungt og slitsomt. Jeg er helt alene… Jeg har gjort det slutt med kjæresten og har nesten isolert meg helt fra alle venner og familie. Fordi jeg makter ikke å bruke energi på noe annet en å fokusere på vekten. Mange ganger sliter jeg med å komme meg på jobb også. Spessielt den siste uken har dette vært veldig vanskelig.. Det er 2 år siden jeg raste ned i vekt. Og enda står jeg fast og jobber for harde livet for å komme meg lenger ned. Men det eneste jeg får til er å holde vekten noenlunde stabil.. Med overspising i hegene, som ja.. Nå har blitt til så godt som hver helg og til og med en og annen gang i ukedager også.. Så står jeg fast. For på søndagskvelden kan jeg spise nok til å gå opp 2Kg til dagen etter og så går sikkert resten av uka på å komme seg ned igjen. Så kommer en ny overspisings episode igjen.. Jeg er sliten og ensom. Alt føles bare veldig håpløst akkurat nå. Jeg er helt omtåket i hodet. Klarer ikke tenke klart. Hukommelsen min har vært elendig i det siste og det blir vanskeligere å fokusere på jobb også etterhvert.. Jeg sover nesten ikke. Og sover generett dårlig. Hjernen min går på høygir konstant og jeg klarer bare ikke slappe av. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å knekke og vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å holde vekten nede. Jeg overspiste på 17.Mai og følte meg såå elendig og motbydelig etterpå. Endte opp med å ha overspisings anfall hele helgen.. Inkludert mandagen. Altså alle fridagene som var. På Tirsdagen tvang jeg meg til å trø på vekten noe jeg ble kvalm av tanken på å gjøre.. Og jeg hadde gått opp 5Kg Jeg var helt knust. Og hadde bare lyst å isolere meg til jeg hadde kvittet meg meg kiloene igjen. Jeg var fortsatt etter «boken» normalvektig. Men følte meg som den flodhesten. Sleit med å finne klær som passet som på samme tid ikke fikk meg til å se tjukk ut når jeg skulle på jobb. Jeg måtte innom foreldrene mine for jeg hadde livet å hjelpe med noe og kunne ikke si nei uten en god grunn.. Så endte opp med å reise bort til tross for at jeg var fylt med skam. Jeg var helt sikker på at alle som så meg som dette, inkludert foreldrene mine tenkte for seg selv hvor motbydelig jeg så ut, hvor tjukk jeg var blitt på så kort tid og hva som var galt med meg. Til helgen var jeg nede igjen men overspiste igjen på søndagen (igår). Var gått opp 2Kg igjen idag. Jeg sliter veldig med å holde overspisingen i kontroll for tiden. Og det skremmer livet av meg. Jeg klarer snart ikke mer kjenner jeg. Jeg har ikke lyst å kjempe og sloss for å være tynn rsten av livet. Men jeg klarer ikke stoppe, fordi konsekvensen vil bli å være overvektig. Jeg er som sagt ikke diagnosert med noe, men jeg vet at jeg må ha hjelp. Har tenkt på det før også men jeg ombestemmer meg hele tiden. Er så skummelt fordi jeg vil ikke kjempe mer mot meg selv men er livredd for at legen ikke skal ta meg på alvor. Jeg tok endelig og snakket ut om det og forklarte alle følelsene mine til min mor på Fredag og hun sier at jeg må ta det opp med legen å få hjelp. Men jeg er redd jeg ikke skal klare å forklare skikkelig hvor vondt jeg virkelig har det akkurat nå. Jeg er redd han ikke skal ta meg på alvor da jeg føler aldri jeg blir tatt på alvor hos legen.. Det er nok mye min feil også fordi jeg pleier ofte «underdrive» ting hos legen. Jeg er veldig usikker på meg selv og har alltid vært redd for hva andre tenker om meg på alle områder. Og med legen er jeg redd legen ikke skal ta meg alvorlig, si at jeg overdriver… Jeg er jo normalvektig. Føler liksom ikke det er alvorlig nok til å be om hjelp når jeg ikke er undervektig.. Spessielt hos legen som tidligere ikke har tatt meg alvorlig.. Er redd for å sitte hos legen å føle meg som en idiot. Fordi det er det jeg stort sett gjør. Og endre alltid opp med å si at det sikkert ikke var noe alikevell å reise.. Er det noen måte å få hjelp på uten å gå gjennom lege? Kan jeg gå direkte til psykolog? Eller må jeg bli henvist..
ROS svarer
Hei,
Og takk for at du tar kontakt. Jeg forstår med alt du beskriver her, at dette må være utrolig krevende og vondt å stå i. Jeg er lei meg for å høre hvordan dette har preget livet ditt, og at du har stått i det alene så lenge. Det er ikke rart at du har kjent deg ensom og følt på håpløshet. Så bra at du nå oppsøker mer hjelp og råd. Det er også veldig godt å høre at du har klart å fortelle om dette til din mor, og at du nå tenker at du ønsker mer hjelp. Mange kan kjenne at de er redd for å ikke bli trodd, eller bli avvist når de først tar motet til seg og oppsøker lege for å få mer hjelp. Jeg ønsker å si noe om hvordan gå frem for å få hjelp, både offentlig, men også privat og håper at dette kan være til hjelp for deg.
Offentlig hjelp:
For å få hjelp i det offentlige, må man gå til fastlege for å få henvisning. Dersom man har mulighet til å bytte fastlege, kan det være et godt alternativ. Jeg ønsker å dele et tidligere svar som kan gi konkrete råd til hvordan forberede seg til en legetime, dersom man er bekymret for at man ikke skal bli tatt på alvor: Hvordan bli tatt på alvor når man ikke er undervektig
Jeg forstår med det du beskriver, at det kan kjennes som en ekstra påkjenning å skulle kjempe for å få hjelp. Jeg vet ikke om det er tilbud som Ung Arena eller Utekontakten i området der du bor. Det er tilbud for unge opp til 25 år. Der kan man få tilbud om samtale med fagpersoner/psykolog som kan være til hjelp videre. Det er også mulig at de kan henvise til videre hjelp for behandling. Eller kanskje det finnes andre kommunale tilbud, med samme muligheter. Dersom man er student, skal det være tilbud om samtale med psykolog på studiestedet, som kan være til hjelp.
Privat:
Det er også mulig å gå privat. Da kan man søke litt på nett og se om man finner en psykolog som har spesialisert seg på spiseforstyrrelser. Da vil det stort sett være kort ventetid, og man vil ikke trenge henvisning. Det vil da koste en del mer enn det offentlige, for de som har mulighet til det.
Om du ønsker å snakke med en rådgiver i ROS, og få mer konkret hjelp med henvisning eller annet du måtte lure på, er du hjertelig velkommen til å ringe eller skrive med oss.
Ønsker deg alt godt på veien videre, og at du finner riktig hjelp med det du står i. Det er fullt mulig å få det bedre, og det er mye god hjelp å få.
Med vennlig hilsen rådgiver i ROS
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
