Spørsmål & svar

Dato: 28.mai 2024

Jente/kvinne, 

22 år

Hei. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal formulere meg, men jeg gir det et forsøk. Jeg har den siste tiden fått kommentarer på at jeg har gått ned i vekt, men kan ikke se det selv. Jeg kan se det hvis bilder fra 1 år siden blir sammenlignet med hvordan jeg ser ut nå i dag. Problemet er at utenom dette så ser jeg det ikke selv, føler meg like stor som jeg var på «før» bildene. Det er typ alt jeg ser i speilet og når jeg ser på meg selv ellers. Den siste tiden, fra påsketider ish, har jeg vært veldig flink med å være aktiv, jeg går meg turer. Noen dager går jeg 3-5 km på én tur, og andre dager kan jeg bestemme meg for å gå 10 km på én tur. Jeg må gå hver dag, og bruker klokka som motivasjon. Jeg er litt usikker på om det her er noe som er bra for meg, eller om jeg faktisk gjør det for å føle mestring?? Tallene på klokka er så morsomme å se på hvor høyere dem blir, hvor mange kalorier som er forbrent, hvor mange skritt jeg har gått, og hvor mange km jeg har gått i løpet av en dag. Jeg bestemte meg i januar for å gå «all in» med å bare gå ned i vekt, har aldri egentlig vært noe usikker på min egen kropp, men alltid også vært klar over at jeg har vært litt større enn andre. De første kiloene raste fort ned, antakeligvis væske. Det ga meg motivasjon til å fortsette, ettersom jeg syntes det var gøy å se at det gikk fort ned bare man bestemte seg for det. Jeg vil si jeg gjorde det «riktig» i starten, men nå er vi i mai, og jeg har siden januar gått ned 20,7 kg. Jeg veier meg hver dag, og gjerne morgenen + kvelden. Kommentarene om vektnedgang har vært der i rundt 2 mnd, men nå den siste tiden, kanskje de 2 siste ukene, så har folk kommentert at jeg har blitt mye mindre enn de husket meg. Jeg kan legge ut ting på snapchat, så får jeg tilbakemeldinger fra vennene mine om at jeg har blitt mindre. Det er noe inni meg som gir meg motivasjon når disse kommentarene kommer. Det trenger ikke nødvendigvis være kommentarer på at jeg er blitt mindre, men det kan være skryt av at jeg er ute på mine gåturer. Jeg føler selv jeg spiser «riktig». Jeg blir konfrontert av samboer av at jeg ikke spiser nok, det er for lite. Jeg blir mett av så og si ingenting, og magen min får så kramper. Jeg klarer rett og slett ikke mer. Har noen perioder der hvor jeg sliter med å gå på do. Eksempel på hva jeg kan spise til frokost som samboer mener er altfor lite er vannmelon. Jeg deler opp en hel vannmelon opp i båter og har en «båt» til frokost. Jeg mener selv og synes at vannmelon er kjempegodt, og ser ikke problemet i det så lenge jeg koser meg. Noe jeg KAN forstå når samboer mener jeg spiser for lite er at neste måltid etter frokost blir middagen. Etter middag så er frokost neste måltid igjen. Mellom de måltidene så drikker jeg saft / juice / vann. Poenget mitt med hele denne teksten er å gi et lite innblikk i hvordan ting er. Jeg lurer derfor på om det er så ille som alle skal ha det til? Jeg føler meg vel med hvordan ting er nå, og ser helt ærlig ikke problemet av helheten med dette. Noen mener jeg burde ha kontaktet fastlegen min, men når jeg hører det så klarer jeg ikke annet enn å le. Jeg kan forstå mange av poengene til hva andre mener om min «situasjon», men klarer ikke helt å se at dette kan være noe spiseforstyrrelse?

ROS svarer

Hei, så fint at du tar kontakt og ønsker å dele dette med oss. 

Jeg får inntrykk av at du selv ikke helt klarer nå å se at dette med mat og vekt har blitt et problem for deg, men at de rundt uttrykker bekymring. Og at det du ønsker her er å høre litt hva vi i ROS tenker om det du forteller. Hvorvidt dette er en spiseforstyrrelse er det nok bare fastlegen din som kan vurdere sammen med deg, ettersom diagnoser settes av leger med hensikt å kunne få rett på behandling. Men jeg deler gjerne noen tanker jeg får basert på det du forteller om. Og håper det kan være nyttig for deg for å selv kunne reflektere mer rundt hvordan du har det for tiden og hva du trenger videre. 

Det som er med på å avgjøre hvorvidt man har et problematisk forhold til mat, er hvor stor plass det tar, hvor mye det styret hverdagen og hvordan man har det. Som oftest kommer dette gradvis, og mange har problemer selv med å se at det har blitt et problem. Her kan du lese tidligere svar som svarer på: Hvordan vet jeg om jeg har en spiseforstyrrelse? Med alt du forteller høres det for meg ut som at tanker og atferd rundt mat og vekt tar ganske stor plass for tiden, og påvirker også i stor grad hvordan du lever. Det er vanlig at mange i starten av en spiseproblematikk/-forstyrrelse kan kjenne mest på mestringen det gir, og at det er vanskelig å anerkjenne og ta innover seg at det kan ha gått for langt. Jeg vil anbefale deg å snakke med noen om dette, det er mye bedre å få støtte og hjelp til å snu dette tidlig, enn at det skal få etablere seg et vondt mønster over tid. 

For mange kan vektnedgang begynne som et litt uskyldig prosjekt, et forsøk på å gjøre noe "godt" for seg selv. Du skriver selv at du gjorde det riktig i starten. Jeg vet ikke hva du legger i riktig, men det gir meg uansett en tanke om at du anser situasjonen din nå som mindre "riktig" i henhold til hva som er bra for deg(?). På få måneder har du gått ned ganske mye i vekt. Større vektnedgang, lavt matinntak har vist at kan sette i gang mer spiseforstyrrede tanker, som at man føler seg større enn man er, får et overfokus på mat, tall, kalorier, og rett og slett et mer tvangspreget atferd rundt mat og aktivitet. Mange kan fortelle at det å få kommentarer på vektnedgang e.l. kan virke triggende for å fortsette med den atferden man har.  

Mengden du beskriver at du spiser er alt for lite for å få dekket næringsbehovet. Jeg forstår at din samboer bekymrer seg for deg. Jeg kan tenke meg at det må være slitsomt for deg å spise så lite, og tillegg føle at man "må" gå så og så mye hver dag. Kanskje denne mestringen du beskriver dekker litt over det det underskuddet du er i akkurat nå. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan du faktisk har det for tiden. Jeg tenker at slik du beskriver at du har det, skal du ikke trenge å ha det. For meg kan det høres ut som at det er noe i deg som kjenner deg litt bekymret selv, mtp at du tar kontakt her og ønsker bekreftelse på om det de rundt sier er reell bekymring.  

Jeg vil oppfordre deg til å snakke med noen om dette. Du skriver selv at du ler mtp. å snakke med fastlege, men jeg tenker at det vil være lurt. Kanskje du kan starte med å få sjekket litt blodprøver og generell status. Så kan du kjenne litt etter om du ønsker å dele noe mer etterhvert. Ellers er du også velkommen til å snakke med en rådgiver i ROS. Kanskje vår anonyme chat, rådgivningstelefon kan være fint å starte med. Vi har også individuelle samtaler (rådgivning, hjelp til selvhjelp) fysisk og digitalt ved våre sentre, hvor man kan få oppfølging over tid. 

Håper dette svaret kan være til hjelp for deg videre.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS

ROS

NESTE AKTIVITETER

1. juli 2024
Trondheim
Ungdomsuke
19. august 2024
Bergen
Gruppetilbud for personer med overspisingsproblematikk
20. august 2024
Digitalt
Digitalt Kurs: Selvmedfølelse (Fullbooket)
2. september 2024
Digitalt
Kurs: Mindful Eating

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.