Jente/kvinne,
Tanken på å be om hjelp for overspisingen gir meg en stor klump i magen. Eneste som vet noe om det er kjæresten min, som det tok veldig lang tid før jeg fortalte han om det, noe som var noe av det vanskeligste jeg har gjort. Har foregått i bølger over flere år, men har liksom vært min greie, ingen andres. Har hatt tanken om at det bare blir mas fra de rundt meg og at jeg ikke lenger har kontroll i «spisekaoset» om jeg ber om hjelp, selv om det er er et problem. Det er denne tryggheten jeg ikke vil miste, men samtidig vil jeg ikke ha dette problemet. Hvordan kan jeg komme meg gjennom dette? Blir livredd bare av tanken om at andre skal få vite om min «hemmelighet». Jeg har generelt aldri vært en som har snakket åpent om følelsene mine, men ble bedre på det når kjæresten kom i livet mitt, mellom han og meg, og ikke andre. Trenger noen råd.
ROS svarer
Hei og takk for at du tar kontakt med ROS! Det høres ut som du står i en vanskelig situasjon nå, og jeg vil først si at det er forståelig at tanken på å be om hjelp føles overveldende. Du beskriver hvordan overspisingen har vært en del av livet ditt i flere år, at det føles som «din greie» og at du er redd for å miste den tryggheten du opplever i å ha kontroll over det selv. Samtidig skriver du at du ikke ønsker å ha dette problemet. Det er tydelig at du sitter med mange motstridende følelser rundt dette, og jeg vil anerkjenne hvor modig det er at du deler dette her.
Mange som strever med mat opplever at det føles skummelt å åpne opp, spesielt hvis det er noe man har håndtert alene i lang tid. Du skriver at kjæresten din er den eneste som vet, og at det tok lang tid å fortelle ham. Det gir mening at du synes det er vanskelig å skulle la flere få vite.
Det at du vurderer å be om hjelp viser at du allerede er på god og riktig vei! Du nevner at du er redd for at du skal oppleve mas fra andre, og at du mister kontroll i «spisekaoset» om du slipper noen inn. Mange som har det på lignende måte kan kjenne på en følelse av trygghet i mønstrene de har utviklet – selv om de samtidig opplever at det er en belastning. Kanskje kan det være hjelpsomt å utforske hva kontroll betyr for deg i denne sammenhengen?
En mulig start kan være å tenke på hvem du føler deg tryggest på å snakke med, hvis du skulle fortelle dette til noen flere. Det er ikke nødvendig å dele alt på en gang, men små steg kan gjøre det lettere. Jeg vil tipse deg om å sjekke ut «Den vanskelige samtalen» som kan være nyttig å lese om du vil ha råd til hvordan du kan åpne opp om dette til de rundt deg.
Det er forståelig at dette føles skummelt, men du skal ikke stå i dette alene. Du har allerede vist at du kan dele med kjæresten din, og det betyr at du har muligheten til å dele med flere når du er klar for det. Om du trenger noen å snakke mer med om dette, kan du også ta kontakt på vår anonyme chat - de har erfaring med å snakke med folk som står i lignende situasjoner som deg. Ønsker deg lykke til!
Hilsen rådgiver i ROS!
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
