Jente/kvinne,
Hei. Jeg har siden ungdomsskolen i varierende grad hatt et anstrengt forhold til mat. Dette i form av at jeg unngår å spise for å ikke gå opp i vekt. Tankene i hodet mitt er at om jeg legger på meg, har jeg INGEN gode verdier ved meg lengre. Jeg er ikke stor nå, ikke farlig tynn tror jeg, men jeg vet at det kan bli farlig om jeg går ned mer. Jeg vil ikke gå ned, men er så redd for å gå opp. Jeg er ikke god i noe annet, jeg har ingen andre gode verdier andre rundt meg kan like ved meg så om jeg legger på meg har jeg ingenting. I tillegg har jeg en mor som har utsatt meg for vold hele livet mitt som stadig minner meg på at hun var tynnere enn meg da hun var ung, at det ligger i familien å bli stor og at det kommer til å skje med meg også. Det skremmer meg, og jeg er så redd for å bli som henne. Jeg føler meg også bra når jeg ikke spiser, som jeg har gjort noe riktig. I tillegg føles det som at, om jeg skulle gå opp, at det da er min egen feil at jeg går opp, at folk derfor ikke har noen grunn til å like meg og at det blir enda vanskeligere å gå ned enn å unngå å gå opp på en måte. En på dps sa i dag han tror jeg har en aktiv spiseforstyrrelse, uten å spesifisere hvilken. Det han ikke vet er at jeg også er en trøstespiser. Jeg spiser en god del snacks innimellom for å døve følelsene mine, distrahere meg og jeg har et konstant matsug hele tiden, selv når jeg er stappmett. Kan det da fremdeles være en spiseforstyrrelse? Føler ikke det kan være det og er redd for at jeg ikke er syk nok til å få hjelpen jeg får og at jeg ikke kan si jeg har en spiseforstyrrelse fordi det er så mange som faktisk har det som har det mye værre enn meg. Spørsmålet mitt er derfor: Kan det fremdeles kalles en spiseforstyrrelse når den bygges rundt at jeg unngår måltid for å ikke gå opp i vekt, men framdeles ikke klarer slutte å trøstespise i store mengder? (Jeg kaster ikke opp eller noe sånt forresten). Og eventuelt hvilken spiseforstyrrelse kan det være? Jeg skriver dette i frykt for at jeg egentlig ikke er syk nok og ikke har nok informasjon til å forstå hva jeg ble fortalt i dag.
ROS svarer
Det høres ut som du har hatt det vanskelig med forholdet til mat over en lang periode, og at dette oppleves som en stor belastning for deg. Du beskriver en sterk frykt for å gå opp i vekt og samtidig en opplevelse av å bruke mat til å håndtere følelser og det å tenke på mat store deler av tiden. Det er forståelig at dette vekker mange tanker, spesielt når du nå har fått høre at du kanskje har en aktiv spiseforstyrrelse. Det er ikke uvanlig å tvile på om man er "syk nok" eller om man "fortjener" hjelp, men det at du kjenner på så mye tanker og bekymringer rundt mat og kropp, og at det påvirker deg i hverdagen, er i seg selv en god grunn til å ta dette på alvor.
Spørsmålet ditt handler både om hvorvidt dette kan kalles en spiseforstyrrelse, og eventuelt hvilken type det kan være. Det er ikke mulig for meg å gi deg en diagnose her, men det du beskriver – en blanding av restriksjon (unngåelse av mat for å ikke gå opp i vekt) og episoder med trøstespising – er noe vi ofte ser hos personer med spiseforstyrrelser. Mange som strever med mat har et mønster hvor de veksler mellom å spise lite og å overspise, og dette kan skape mye skam og forvirring.
Når det gjelder diagnose så vil jeg si at det viktigste er ikke nødvendigvis hva det kalles, men hvordan det påvirker deg og hva du trenger for å få det bedre. En spiseforstyrrelse handler ikke bare om vekt, men også om hvordan tanker og følelser rundt mat tar stor plass og påvirker livet negativt.
Du nevner også at du er redd for å bli som moren din og at kommentarene hennes skremmer deg. Det høres vondt ut å vokse opp med både vold og kritiske kommentarer om kropp, og det er ikke uvanlig at slike erfaringer kan påvirke selvbildet og forholdet til mat. Kanskje kan det være nyttig for deg å snakke med noen mer om hvordan dette har preget deg, ikke bare i forhold til mat, men også følelsen av egenverdi og trygghet.
Du fortjener hjelp, uavhengig av hvordan du selv vurderer alvorlighetsgraden. Det at du har fått en vurdering fra DPS betyr at de ser at du strever, og det er bra at du har noen å snakke med om dette. Kanskje kan du ta opp disse tankene om "ikke syk nok" med dem, slik at du får mer klarhet i hva de mener og hvilken oppfølging du kan få videre. Hvis du ønsker å snakke mer om dette, kan du også ta kontakt med vår anonyme chattjeneste.
Ønsker deg masse lykke til!
Hilsen rådgiver i ROS
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
