Hei, er voksen, og tenker ikke helt konkret jeg har spiseforstyrrelse vet egt ikke helt kan ikke så mye om det. Vet bare at jeg går ned i vekt og med det mener jeg med Vilje selv om jeg er klar over at bmi tilsvarer undervektig, jeg er ikke så undervektig jeg er 163cm 46kg nå, var veid 52 på mitt høyeste vekt, laveste vekt for to år sida r 42 vet ikke hvor relevant det er. Men for muligens 4-5 år sida eller noe kastet jeg opp med vilje vell har ikke gjort d siden i såfall husker jeg ikke for det er såppas lenge siden. Men har forkorta matinntak og trener d er d, tar også adhd meds, dette er noe som ikke bør komme offentlig i d hele tatt men tror det har påført mine holdninger og bidrat til at jeg liker å mestre det å gå ned i vekt. Om man vet en ting om ADHD så er det å crave noe jævlig etter mestringsfølelse etter mangel av det og skam igjennom flere år som kid. Gått på medisinene nesten hele livet men fet er nå jeg faktisk tar bivirkningene til min egen utnytte, har hatt så sterke hat for medesinene mine og for dårlig mestringsfølelse bup og eneringsfysiolog jeg hadde som yngre for å hjelpe meg ut av underernæring og diverse, m eneringsdrikker og diverse pinligheter på skole med tiltakene både med lav matinntaket ig adhd tiltakene. Ting snudde seg jeg merket at jeg kunne mestre noe og det var å hå ned i vekt, både for mestring og for å føle meg penere liker tom følelse i magen rart det. Liker å ha litt matlyst, og i kontroll, jeg er ikke ustabil i inntak av mat har faktisk kontroll på noe og mestrer noe, har lengtet etter det. Jeg får denne følelsen av at jeg liker det og føler en good vibe eller en flow eller nesten rusa av å gå ned i vekt blir litt svimmel og sånt, litt rart å like det litt. Men i det minste liker jeg medisinene nå.
Muligens det kommer av barndom også barneskolen, ble satt mye på grupperom for konsentrasjonsvansker, og var ufattelig dårlig på skolen. Hadde smarte talentfulle, nerde venner 6er elev perfeksjonister. Ville være dem og føle meg som den på toppen av det hele, de som kom til å bli noe i fremtiden, for noen folk sa jeg ikke kunne bli diverse ting jeg ville (realitetsorientere meg som barn) trodde jeg kunne bli lege. Det knuste meg som barn.
MEN jeg fikk skryt og var populær en liten periode på tross for å være mye på grupperom og frykt for å miste d sosiale.
Fordi Jeg var lett og tynn, husker jeg ble bært av de små fadderbarna som jeg var fader for når jeg gikk i 5 klasse. Andre barn i mitt klasse trinn likte å kle på meg fordi jeg kunne virke som en form for liten dukke, jeg lot dem for jeg følte meg inkludert, dette ble klaget på av lærere hahahahha, men jeg var fornøyd. de kunne sammenligne håndleddet mitt med å ta fingrene rundt håndleddet mitt og sa jeg hadde så små hender forhold til dem. Og det er dette et fint minne, teit som det.
Det verdien i meg, verdien i meg var at jeg var tynn og delte ut matpakken min til de andre barna i klassen min. Klart mine nermeste venner liker meg for flere ting og jeg elsker dem såklart. Tror jeg ikke har noen andre vennskap en de jeg fikk på barneskolen nå, og de bor ikke her jeg bor nå. Ser de lite, så jeg er enormt lite social uten om jobb. Min trygghet er å være tynn, klart under puberteten gikk jeg opp i vekt aner ikke men sikkert til 52kg. Og jeg vet ikke men jeg følte meg mindre ønsket eller at folk ble mindre introsert i meg, spesielt jentene i min alder på ungdomskolen for jeg ville være med folk. Og ikke bare de vennene mine som var overdrevent fokusert av sine 6er karakter for jeg fikk splittet fokus. Viste at jeg ikke hadde karakter i fleste fag for var ikke flink nok, og viste at jeg var flink til å ha rollen som den tynne i klassen.
Som forsvant på ungdomskolen, meg gjentatte forsøk og fokus på det jeg mista.
Vgs gikk jeg i alle vinkler av opp og ned av vekt og fikk bekymrings melding på et tidspunkt følte meg anklaget for spiseforstyrrelse av skolen med flere forklaringer og unskyldninger pp at jeg bare har dårlig matlyst pga mine adhd tablett men ingen nytte de mente det var noe som anorexi eller noe spise forstyrrelse.
Hater bekymringer, liter å være for meg selv.
Så nå er jeg 46kg skal lengere ned, men er klar over bmi sier undervekt men der jeg trives og har det vrA det telles mest i mitt liv å føle på trygghet, fin, og mestringsfølelse.
Jeg har vært 42kg for to år siden jeg vik enda lengere en min forje rekord. Sånn er det jeg er voksen, umoden tanke som får meg til å føle med dedikert og mestrer. Npr jeg ikke klarer det og går opp i vekt rakner det hele jeg mister megselv.
Jeg er alene nå, har ingen venner her jeg bor, familie og blir kvalm og avskyr bekymringer. Har stort hat for det. Jeg veies av dps pga meds lyver som faen om sannheten det får meg til å føle meg mektig av en eller annen grund at jeg lurer dem med å sylde på uskyldige medesinene mine.
Jeg håper dette er for alltid, at jeg nå kan bare fortsette veien bed i vekt, følelsen kan sikkert sammenlignes i å se at man har forbedret en karakter i et fag det å se tallene stige ned på vekten.
Derfor vil jeg vare si at den innformasjonen jeg dere gir om at jeg tar i bruk bivirkningene av adhd medesiner burde egt ikke komme ut på nett for fet er genialt når det kommer til spiseforstyrrelse.
Har ikke anorexi selv jeg tar i bruk annen hensikt en de som har sånt, har sikkert for høy bmi også hahha. Men jeg var det bra sånn med å gå ned i vekt.
Men om dps legger merke til at jeg går for langt i vekt med take på oblikatoriske testene av vekt blodtrykk diverse kan de ha maktenntil å ta meg av medesinene mine? For det er som å legge meg ligge for døden det er så viktig for meg og at jeg skal ha det bra, og gå ned i vekt og fokusere og oppføre meg normalt.
Tenker det bare var viktig å informere hvorfor jeg føler sånn som jeg føler nå og da. Skulle ønske jeg kunne si det verbalt, jeg kan ikke, det er hemmelighet at jeg går bed i vekt med vilje. Har ikke venner rundt meg da er det lettere å gå ned i vekt også, for når jeg er ensom kommer tanken fram, trygghet om det for det var det jeg følte jeg var elsket for og som gjorde meg viktig.
