Jente/kvinne,
Hei, Min da 14 år gamle datter fikk diagnosen anoreksi i april 2024. Vi fikk heldigvis rask og god hjelp gjennom BUP, og kom oss ut av den mest akutte fasen på 4 måneder. Hun hadde ingen skole eller idrett de siste månedene før sommerferien, og vi gikk til tett oppfølging med lege og psykolog, med innleggelse som en reell mulighet i starten. Hun la på seg 13 kilo i løpet av seks måneder, og startet på skolen igjen høsten 2024. I desember var hun forsiktig tilbake på håndballbanen som er «livet» hennes – rå god! Ingen kamper, skulle bare så vidt få begynne. Så gikk vinteren helt fantastisk og med det ble det kamper og var igjen kjempegod og med det kom selvtilliten og glimtet tilbake. Vi avsluttet oppfølgingen hos BUP for en tid tilbake, og følte vi hadde god kontroll – selv om vi hele tiden har vært klar over at veien tilbake tar tid og at vi absolutt ikke var «ferdige» - men de var enige om at dette klarte vi. Men nå har det skjedd noe den siste måneden som gjør meg bekymret. Det er mye stress: tentamener, konfirmasjon og en alvorlig syk bestefar. Jeg ser hun mister fokus på håndballbanen og klarer ikke helt å kontrollere følelsene sine på banen, virker svakere. Jeg kjenner igjen tegnene, og da jeg spurte henne bekreftet hun at mørkere tanker har begynt å komme tilbake og vekta (som IKKE står fremme) viste at hun nå har gått ned 2 kilo den siste måneden. Ikke dramatisk, men ille nok til at varsellampene lyser. For det var fremdeles et par kilo opp som hun skulle. Hun er dønn ærlig når vi snakker sammen – hun har begynt å «små jukse» med matpakka, spiser ikke opp alt til frokost, mani på å la bittelitt være igjen på tallerken ved middag. Hun er så fortvila og «hater» kaoset i hodet, lei seg for å «skuffe oss» og være en byrde. Så neste dag, virker hun skikkelig motivert og klar for å ta tak og unnskylder at hun var så deppa dagen før, "er ikke så ille som hun sa da" osv. Veldig varierende og det er skummelt. Jeg har derfor tatt tilbake full kontroll over kosthold og rutiner og det gjøres med åpenhet og dialog om hvorfor. Og hun forstår. Og hun lar meg. Hun ønsker for alt i verden ikke tilbake til BUP – ikke fordi de ikke var gode, men fordi hun forbinder det med en veldig tøff tid og opplever det som re-traumatiserende. Avkledning, veiing, blodprøver, samtalene. Hun sier hun «blir kvalm av tanken» på å dra dit igjen. Men jeg føler hun trenger noen andre enn bare meg før det kanskje fester seg for alvor igjen. Kanskje et mindre «klinisk» rådgivningstilbud som kan hjelpe henne å få styr på tankene igjen – og hjelpe meg å hjelpe henne? Kan det være dere? Psykolog, ernærings spesialist – eller alt sammen?
ROS svarer
Hei,
Så fint at du tar kontakt med oss her. Det høres ut som at datteren din har fått til utrolig mye i løpet av det siste året, det er veldig fint. Du skriver også nå at hun forteller at de mørke tankene er litt tilbake og at vekten har gått ned igjen, men at dette varierer veldig fra dag til dag. Og du lurer nå på om det kan være fint for henne å snakke med noen om dette som er litt mindre «klinisk».
Først og fremst så vil jeg rose deg og dere for den fine og åpne dialogen det virker som at dere har. Det er helt fantastisk at dere har mulighet til å være ærlig og direkte med hverandre, det kan gjøre slike prosesser veldig mye enklere for begge to.
Dette med tilbakesteg vil være veldig normalt i en tilfriskningsperiode, og det er noe mange kan kjenne seg igjen i. Du skriver også at hun nå er inne i en periode med tentamener, konfirmasjon og en alvorlig syk bestefar. Det kan ikke være lett for henne, og i slike situasjoner så kan det oppstå en trang til å ta kontroll over det som er vanskelig, og for henne så er det da kanskje over maten. Det å ha et tilbakesteg må ikke forveksles med et tilbakefall. Her vil jeg gjerne linke til en artikkel som er skrevet av en rådgiver om nettopp dette: To steg frem, ett tilbake • nettros.no
Du forklarer også at det er en stor variasjon i motivasjonen fra dag til dag. Dette er også veldig normalt, og ambivalensen kan være stor i en slik prosess som datteren din står i akkurat nå. Det kan virke forvirrende både for deg og for henne, og det er veldig forståelig. Her vil jeg gjerne linke til en videoserie som er laget om ROS der de har en video om nettopp dette, den kan du finne på denne siden her: Kom Nærmere - En videoserie om spiseforstyrrelser
Spørsmålet ditt er om det finnes et tilbud til henne og til deg som er litt mindre «klinisk» en bup. Vi i ROS tilbyd rådgivning til både de som har et problematisk forhold til mat, kropp og vekt og deres nærstående. Vi har også pårørendegrupper der en kan møte og snakke med andre pårørende om det er står i, samt få råd om hvordan en kan håndtere situasjonen. Datteren din kan også få samtaler hos en rådgiver i ROS dersom hun ønsker det, men det er helt frivillig å gå til oss så dette er noe hun må ønske selv. Det er mulig å lese mer om det her: Individuelle samtaler • nettros.no
Det er også mulig å ta kontakt med fastlegen for å høre hvilke andre tilbud som finnes.
Håper at dette var et oppklarende svar og at det kan gi litt mer klarhet for veien videre, du er tøff og modig som står i dette. Dersom det er noe mer du lurer på så er det også mulig å ta kontakt med oss på vår anonyme chattetjeneste.
Ønsker deg alt godt og lykke til,
Med vennlig hilsen Rådgiver i ROS.
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
