Spørsmål & svar

Hei. Jeg vet det tar litt tid å få svar. Håper likevel dere kan svare så raskt som mulig. Jeg føler det haster veldig og jeg er desperat etter hjelp og råd. Fra mai til oktober gikk jeg til ernæringsfysiolog på DPS. Jeg hadde også andre behandlere på DPS i noe som heter FACT. De ga meg god behandling for alle de andre psykiske problemene jeg har. I begynnelsen gikk det bra hos ernæringsfysiologen og jeg fulgte kostplanen 100%. Men etter noen måneder, og etter økning av dosen antipsykotika, så gikk jeg mye opp i vekt. Før jeg fulgte planen var jeg allerede oppi normalvekt. Jeg veide ikke meg selv, og jeg ble heller ikke veid på DPS lenger. Men jeg kunne se og føle at jeg hadde gått opp i vekt, og jeg måtte kjøpe nye bukser. Noe som var veldig tungt for meg. I tillegg fikk jeg kommentarer på at jeg hadde gått opp i vekt og at jeg så godt ut. Alt dette gjorde at jeg ble alvorlig deprimert og jeg sluttet å følge kostplanen. I begynnelsen gikk jeg fra 1500-1600 kalorier per dag til 1250-1450 kalorier per dag. Så ble det 850-950 kalorier per dag og 1650 kalorier to dager i uka. Etter enda en liten stund var jeg nede i 650-750 kalorier fem av syv dager, og 1250 kalorier to ut av syv dager. Jeg fortalte dette til ernæringsfysiologen som sa at vi ikke skulle sette opp ny time med mindre jeg var klar for å følge kostplan igjen. Jeg så ikke noen vektnedgang og derfor reduserte jeg inntaket mitt enda mer. Fra november til midten av desember var inntaket mitt på 450-550 kalorier fem ut av syv dager i uka og fortsatt 1250 kalorier to ut av syv dager i uka. På disse dagene med mer spising så spiste jeg mye forskjellig, fast føde og snacks, brød og andre varer jeg ellers ikke tillot meg selv. De andre dagene gikk det kun i myk mat som yoghurt, smoothie og grøt. Da spiste jeg ferdig porsjonerte klemmeposer med dette. Hvis jeg kjøpte mat eller fikk mat, så delte jeg det i små biter, frøs det og så kastet det. Det lagde mye svinn av mat og penger. Jeg så fortsatt ikke noe vektnedgang og det gjorde meg frustrert. Begge behandlerne mine på DPS FACT trodde jeg var i god form og var i en god periode. Jeg begynte å fortelle dem om at spisingen ikke var bra. Før jul forverret spisingen seg enda mer. Da spiste jeg så lite som 150-250 kalorier fem ut av syv dager i uka. Jeg var kjempesliten, sulten, kald, hadde masse angst, fikk ikke sove og hadde uregelmessige hjerteslag samt hodepine. Jeg fortalte dette til behandleren min og hun ble veldig sur på meg. Hun sa at jeg har et ansvar ovenfor barna i barnehagen der jeg jobber i å spise nok mat. Det ga meg bare enda mer følelse av skyld. I jula spiste jeg snacks flere dager på rad og klarte ikke å spise like lite som jeg følte jeg burde. Så da, etter nyttår, ble det ENDA verre igjen. Jeg trodde ikke det var mulig. Men nå var det igjen 1250-1350 kalorier to ut av syv dager i uka og 100-150 kalorier fem ut av syv dager i uka. Bare at jeg sluttet helt å spise fast føde omtrent hver dag. Denne uka har vært den verste. På mandag var inntaket mitt 376 kalorier, tirsdag 1250 kalorier, onsdag bare 79 kalorier, torsdag 1350 kalorier, og i går og i dag har det igjen vært 79 kalorier. Jeg har ikke spist noe siden torsdag. Og det jeg har inntatt av kalorier har kun kommet fra sukkerfri Biola og buljong. Samme som på onsdag. Jeg føler at jeg må fortsette med dette helt fram til mandag for da blir jeg veid av behandler på DPS. Føler så at jeg MÅ fortsette med dette fram til 13:00 på onsdag neste uke for da har jeg legetime og skal ta blodprøver. Da vil jeg at legen skal møte meg etter å ha hatt et ekstremt lavt inntak, sånn at hun skal skjønne hvor ille dette er for meg. Jeg klarer ikke å spise fast føde lenger, og jeg vil ikke spise. Jeg føler trygghet i å kun drikke Biola uten sukker og buljong. Ingen kan tvinge meg til å spise. Men samtidig hater jeg å ha det sånn som dette. Dagene går kjempetreigt fordi jeg er så sulten, og jeg føler meg helt i bånn både fysisk og psykisk. Jeg tar sovemedisin for å klare å sove meg gjennom sulten. Det eneste jeg klarer å tenke på, og det eneste jeg vil, er å gå ned i vekt og bli undervektig igjen. Men jeg er redd for at jeg ikke skal få den hjelpen jeg føler jeg trenger, fordi jeg er helt fysisk frisk. Vekta er normal og mest sannsynlig vil alle blodprøvene på onsdag være normale også. Er så redd for at behandler og fastlegen ikke skal tro på inntaket mitt, og at de ikke skal ta meg på alvor. Jeg føler selv at hvis jeg skal bli bedre på sikt så må jeg enten få CBT-e behandling på RASP sin poliklinikk, eller jeg må få støtte til måltider hver dag. Men jeg er ikke syk nok fysisk. Noe som bare driver meg enda mer til å holde meg til 79 kalorier om dagen på en flytende diett. Jeg skal prøve å gjøre dette så lenge jeg klarer hvis det kan gjøre at jeg går ned i vekt. Men jeg vil ikke egentlig ha det sånn som dette. Jeg hater det. På en måte skulle jeg ønske at jeg kunne få sondeernæring sånn at jeg hadde sluppet å spise. Det er derfor jeg drikker kaloriene, fordi jeg ikke ønsker å spise fordi fast føde gir meg enorm skyldfølelse. Hadde jeg fått sonde så tror jeg ikke jeg hadde fått like mye skyldfølelse fordi jeg teknisk sett ikke hadde spist. Da hadde jeg fått en helt kontrollert mengde kalorier. Men forbrenningen min er nok ekstremt satt ned, så jeg går nok opp i vekt av nesten hva som helst nå. Det er derfor jeg ikke tør å spise mer enn absolutt nødvendig. Jeg har begynt å ta bilder av kroppen min igjen, sånn at hvis jeg går ned i vekt så har jeg før og etter-bilder. Jeg ser også på dokumentarer om andre som har anoreksi (for det er den diagnosen jeg fikk for fire år siden) og bruker det som inspirasjon til å bli tynne som dem. Eller å i det minste prøve. Så får det koste hva det koste vil. Jeg er sikker på at alle prøvene kommer til å være fine på onsdag neste uke, og da kommer jeg til å bli enda mer motivert til å fortsette med 79 kalorier i flytende form. Pappa vet at jeg strever ekstra mye, men han aner ikke noe om hvor ekstremt lite jeg faktisk spiser. Ikke vil jeg at han skal vite det heller. Jeg orker egentlig ingenting nå for tiden og tiden går som sagt ekstremt sakte. Behandleren min kommer til å nok en gang bli veldig sur på meg på mandag hvis jeg klarer å holde meg til 79 kalorier resten av helgen, og hvis jeg forteller henne dette. Det merkes at hun ikke er spesialisert på spiseforstyrrelser for å si det sånn, for hun kommer med mange triggende kommentarer og det har hun gjort hele veien. Hva i all verden skal jeg gjøre nå? Hva hvis jeg ikke får mer spesialisert hjelp fordi jeg ikke er fysisk syk? Hva kan jeg gjøre for å klare å spise igjen? Det føles fysisk og psykisk umulig å spise, i alle fall fast føde og normal mat. Vær så snill og hjelp meg! Jeg er desperat! Er verre enn noen gang psykisk