24.03.2022
Forebygging av spiseforstyrrelser er en av ROS sine viktigste oppgaver. Forebygging kan spare enkeltpersoner for langvarig lidelse, og samfunnet for store kostnader.
Under koronapandemien har tallet på henvendelser til ROS økt dramatisk. Dette indikerer at pandemien har vært svært krevende for mennesker med et anstrengt forhold til kropp og mat. Behovet for å øke den forebyggende innsatsen rundt mat, kropp og følelser er tydelig.
Høsten 2021 tok ROS derfor kontakt med Menon Economics, som fikk i oppdrag å tallfeste samfunnsverdien av å forebygge spiseforstyrrelser. Dette arbeidet er nå klart, og har resultert i en rapport som vurderer samfunnskostnadene knyttet til behandling av spiseforstyrrelser, og nytten av forebyggende tiltak. Torsdag 24. mars 2022 ble rapporten publisert.
Hovudfunn fra rapporten
En oppsummering av Menon Economics sine estimat viser at de samlede samfunnskostnadene knyttet til spiseforstyrrelser var 26 milliarder kroner i 2021. Dette utgjør like over 1 % av Norge sitt totale helsebudsjett. Er dette er et høyt tall i helsesammenheng? Ja, mener Menon Economics – særlig når en tar i betraktning at tallet 26 milliarder ikke inkluderer kostnader knyttet til komorbiditet ved spiseforstyrrelser (f.eks. angst, depresjon eller fedme og relaterte negative helseeffekter) eller kostnader knyttet til personer med et mildere utfordringsbilde rundt kropp, mat og følelser, som ikke innfrir dagens diagnosekriterier.
Samfunnskostnadene fordeler seg på tre områder: estimerte direkte kostnader for helsetjenestene og de pårørende, estimert verdi av produksjonstap, og estimert verdi av sykdomsbyrde (redusert livskvalitet og dødelighet) for individene.
Sykdomsbyrden for individer utgjør cirka 60% av de totale kostnadene og svarer til mer enn 15 milliarder kroner. Produksjonstapet som kommer av at syke er borte fra utdanning og verdiskapende arbeid, blir estimert til 7 milliarder kroner. Dette tallet inkluderer både sykefravær, redusert produktivitet, uførhet og skattefinansieringskostnader. Direkte kostnader for helsetjenestene knyttet til behandling av spiseforstyrrelser blir estimert til 4 milliarder kroner årlig. I denne summen er arbeidsinnsatsen til pårørende også regnet inn – denne alene utgjør cirka 1 milliard kroner, og tydeliggjør den enorme innsatsen og kostnaden det innebærer å stå som pårørende til personer med spiseforstyrrelser.
98 % av ressursbruken knyttet til behandling av spiseforstyrrelser ligger hos spesialisthelsetjenesten. Ressursbruken viser at det i svært liten grad er satset på lavterskel- eller andre behandlingstilbud på kommunalt nivå, til tross for at tidlig hjelp og støtte er viktig for et godt behandlingsløp. Menon Economics fant ingen informasjon om spesifikke forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser fra offentleg hold, verken i regi av førstelinjetjenestene eller i spesialisthelsetjenesten. Her er det tydelig at arbeidet organisasjoner som ROS gjør fyller et vakuum i behovet for lavterskeltilbud i det offentlige tjenestetilbudet.
Nytt estimat på forekomsten av spiseforstyrrelser i Norge
Det har lenge manglet oppdaterte tall på forekomsten av spiseforstyrrelser i Norge. I rapporten har Menon Economics også estimert oppdatert forekomst basert på en litteraturgjennomgang og bidrag fra norske eksperter; totalt lider 88 000 personer i Norge i dag av en spiseforstyrrelse (anoreksi, bulimi, overspisingslidelse og uspesifiserte spiseforstyrrelser). Nær halvparten av alle sykdomstilfeller rammer unge under 30 år, og om lag 3 av 4 er kvinner.
Estimert forekomst viser at uspesifiserte spiseforstyrrelser er den markant største diagnosegruppen med hele 44 %, tett fulgt av overspisingslidelse med 37 %. Den minste gruppa er anoreksi, med 8 % av forekomsten. Likevel utgjør behandling av pasienter med anoreksi nesten to tredeler av ressursbruken i de offentlige helsetjenestene. Til sammenligning utgjør behandling av pasienter med henholdsvis uspesifiserte spiseforstyrrelser og overspisingslidelse bare 9 % og 4 % av den totale ressursbruken. Dette viser oss to ting; at det er svært ressurskrevende å behandle alvorlige og somatisk akutte spiseforstyrrelser– men også at det er lav tilgang på behandlingstilbud for de to største diagnosegruppene innen spiseforstyrrelser i dag.
Hva sparer samfunnet på forebygging av spiseforstyrrelser?
I siste del av rapporten har Menon Economics gjort beregninger for å vise verdien av forebyggende arbeid rettet mot spiseforstyrrelser. For å vise dette er det laget tre eksempler. Om en kan forebygge 100 tilfeller av alvorlige spiseforstyrrelser hos barn og unge, kan samfunnet spare 550 millioner kroner. Da er innsparinger knyttet til følgesykdom ikke inkludert – altså kan dette tallet i realiteten være enda høyere.
Eksemplene viser at forebygging av spiseforstyrrelser gir store samfunnsgevinster. Rapporten konkluderer med at det ligger et stort samfunnsøkonomisk potensial i å bygge opp og styrke eksisterende forebyggende lavterskeltilbud.
Hvordan håper ROS å bruke rapporten?
ROS håper at den samfunnsøkonomiske rapporten kan komme både organisasjonen og andre som arbeider med spiseforstyrrelser til gode. Forhåpentligvis vil rapporten komme til nytte i arbeidet med å sikre ROS midler til forutsigbar drift og videre satsning på våre lavterskeltilbud og vårt forebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Dersom den også kan føre til økt satsning på forebyggende tiltak rettet mot spiseforstyrrelser i det offentlige helsevesenet, ønsker ROS dette hjertelig velkommen.
