Med egne ord

Normalvektig = frisk?

Det er mange som ikke forstår.
Det er mange som ikke skjønner hvorfor jeg ikke «kan» spise ferdigpizza, chips eller kyllinglår.

Det er mange som tror at alt handler om vekt og kropp.
Det er mange som tror at jeg vil bli helt «frisk» bare vekta mi øker og går ytterligere opp.

Det er mange som dømmer uten å vite.
Det er mange som tenker at det er umulig at en som er normalvektig kan med maten sin virkelig slite.

Det er mange som tror at du må se ut som et skjelett for å ha diagnosen «anoreksi».
Det er mange som tror at man må kaste opp hvert eneste måltid for å ha «bulimi».

Det er mange som tror at vi sulter oss for å få bli sett.
Det er mange som tror at vi for «moroskyld» spiser så lite, så magert og så «lett».

Det er mange som ikke har nok kunnskap.
Det er mange som tror at det å kvitte seg med spiseforstyrrelsen umulig kan føles som et «savn» eller et «tap».

Det er mange som tror at det «bare» handler om å spise.
Det er mange som ikke klarer noen form for forståelse ovenfor denne sykdommen å vise.

Det er mange pårørende som føler seg hjelpeløse.
Det er mange som tror at vi kjøper oss mat som vi deretter kaster i søpla «bare» for å «sløse».

Det er mange som tror at et vekttap må til for å kunne få behandling.
Det er mange som tror at det «bare» er å endre sine vaner og å gjøre en forandring.

Det er mange som himler med øynene hvis jeg sier at jeg er innlagt på Ullevål på grunn av anoreksi.
Det er mange som sier at en person som har hatt en spiseforstyrrelse i livet sitt aldri vil bli helt «fri».

Det er mange med denne sykdommen som føler seg for «tjukke» til å «fortjene» hjelp og en «plass».
Det er mange som syns at vi er «klin dumme» fordi vi drar de livsviktige næringsdrikkene våre ned i «dass».

Det er mange som ikke skjønner alvoret i denne «spiseforstyrrede» situasjonen.
Det er mange som syns at det er «uhøflig» og «stygt» hvis vi ikke klarer å på kafé fullføre middagsporsjonen.

Det er mange som tror at det «bare» handler om å slanke seg og om å unngå mat.
Det er mange som tror at jeg ikke verken jobber eller går på skole «bare» for å være «lat».

Det er mange som tror at det «bare» er å bruke sin fornuft.
Det er mange som ikke forstår at en innlagt pasient daglig har behov for frisk luft.

Det er mange som tror at jeg selv velger å gjøre mine «ritualer» og «tvangshandlinger».
Det er mange som syns at jeg er «frekk» hvis jeg lar være å ta telefonen min hvis den ringer.

Det er mange som behandler alle med en spiseforstyrrelse på én og samme måte.
Det er mange som ikke klarer å skjønne at jeg på grunn av en bakt potet med smelta ost kan få helt panikk og faktisk begynne å gråte.

Det er mange som tror at det å bli frisk er så «lett».
Det er mange som sier at jeg gjorde så mye «dumt» fordi jeg rett og slett hadde for lite «vett».

Det er mange som tenker at: «Hadde det vært meg, så hadde jeg spist masse mat for å legge på meg og for å bli frisk.».
Det er mange som ikke forstår hvordan jeg av å forsyne meg med fire brødskiver til frokost kan føle meg så utrolig «mislykka» og «grisk».

Det er mange som syns at jeg var «trassig» og «misfornøyd» da jeg ikke var tilfreds med den hjelpen som jeg fikk.
Det er mange som tror at det er «greit» å sende oss med en spiseforstyrrelse «stygge», «nedlatende» og «kritiserende» blikk.

Det er mange som hevder at jeg burde ha tatt tak i problemet mitt og «bare» skjønt mitt eget beste.
Det er mange som ikke forstår at jeg frykter kaloriinnholdet i alkoholen når jeg skal ut for å feste.

Det er mange som lurer på hvordan jeg kan orke å spise den samme «Fjordlandmiddagen» hver eneste dag.
Det er mange som ikke forstår hvordan et tilstrekkelig næringsinntak kan i meg skape et så voldsomt ubehag.

Det er mange som slenger mye «dritt» uten å tenke.
Det er mange som syns at jeg heller burde spise og drikke selv, i stedet for å i bursdagsselskapet «bare» servere og skjenke.

Det er mange som tenker at jeg har en lav intelligens fordi jeg ikke klarer å dekke mine basale behov.
Det er mange som ikke forstår hvorfor brødet mitt er nødt til å være merket med «ekstra grov».

Det er mange som lurer på hvorfor jeg baker så mye når jeg ikke «tillater» meg å smake på noe av det jeg lager selv.
Det er mange som ikke skjønner hvordan en sammenkomst med mat involvert kan gjøre meg så forferdelig «utrygg» og «uvel».

Det er mange som tror at jeg ble syk av egen, fri vilje.
Det er mange som syns at det er «helt på trynet» at jeg er så ambivalent at jeg ikke engang klarer å velge mellom en næringsdrikk med sjokolade eller med vanilje.

Det er mange som har lett for å tenke at man har blitt «frisk» hvis man ikke lenger har en alvorlig, lav BMI.
Det er mange som tror at en tvangsinnlagt anoreksipasient ikke har noe som helst «fornuftig» å si.

Det er mange som tror at det er helt umulig å få angst av å ha på seg en ny bukse eller et nytt skjørt.
Det er mange som ikke forstår hvordan jeg klarte å spise knekkebrødet mitt helt «tørt».

Det er så mange som tror, og som ikke vet…
Det er så mange som går rundt med en stor «uvitenhet»…

Det er veldig lett å tenke at en spiseforstyrrelse «bare» handler om mat, vekt og kropp…
Det er veldig lett å tenke at man blir «frisk» igjen med en gang vekta øker og går opp…

Det er ikke sånn…
Hvis du ser ei normalvektig jente på gata, så kan hun slite med en alvorlig spiseforstyrrelse og i psyken sin være helt på «bånn»…

Jeg kan starte med meg…
Det er mange som sikkert tenker at siden jeg nå går opp i vekt, er i behandling og gjør alt jeg «skal» så går alt «rett vei»…

Hadde det enda vært på den måten, så…
Jeg er heldigvis på god vei, men jeg har en så uendelig lang vei igjen å gå…

Min tilfrisking handler ikke om «bare» mat, kropp og vekt…
Det handler om mitt selvbilde, mine vonde følelser, min situasjon, min angst og min familie og slekt…

Jeg spiser det samme hver eneste dag, går faste turer, blir veid og tatt blodprøver av hver uke og jeg føler at jeg «MÅ» utøve min «tvang»…
Så selv om vekta øker, så kan den psykiske veien frem fortsatt være veldig lang…

Jeg kjenner flere som er helt normalvektige, men som fortsatt veier sin mat, drikker næringsdrikk og som sier «nei takk» til sosiale sammenkomster som innebærer drikke eller mat…
Jeg vet at det å ikke gå på jobb eller skole absolutt IKKE handler om å være «lat»…

Jeg vet om flere som ikke har fått riktig behandling fordi de ikke har vært syke «nok»…
Jeg vet om flere som også har vært «for tynne» for å få behandling, ja faktisk en hel «flokk»…

Det er så lett å dømme ut i fra hvordan vi ser ut på utsiden…
Men, det er sjelden vårt ytre stemmer overens med hvordan vi har det på innsiden…

Jeg må si at jeg har en stor angst for å bli sett på som «frisk» med en gang jeg kommer opp i en vekt som er innenfor «normalen»…
Jeg har erfart at en vektøkning i seg selv absolutt ikke demper angsten min for å gå inn i matsalen…

Jeg ber dere ikke om å «late som» eller om å oppføre dere på en måte som er unaturlig ovenfor meg…
Men, jeg håper at dere ikke bare ser på det ytre som en indikasjon på at jeg er på «rett vei»…

Jeg vet at det å gå opp i vekt er helt nødvendig for at jeg kan leve…
Men, det er viktig å huske på at selv om jeg går opp i vekt, så vil jeg fortsatt med maten og forholdet til kroppen min en god stund både slite og streve…

Jeg gjør virkelig en innsats nå både psykisk og fysisk, og jeg arbeider meg fremover på den «friske vei»…
Men, vær så snill, jeg ber dere…
Ikke «bare» fokuser på utseendet mitt og det dere ser utenpå når dere har lyst og vil «friskmelde» meg…

Takk…

Stine

^