Med egne ord

Ned til avgrunnen og opp igjen

På ett år

I dag er en spesiell dag. En dag med blandede følelser. Våger jeg å kjenne på dem? Det er spesielt en følelse jeg kjenner skremmer meg og det er glede. «Har jeg rett til å føle glede?» Det blir en indre dialog med meg og min tidligere fiende; spiseforstyrrelsen. En lidelse som spiste opp hver eneste bit av meg og fylte meg opp med selvforakt og skam – akkurat på samme dato som i dag for 1 år siden. Hadde jeg visst hvilken hard og krunglete vei som lå foran meg da jeg unnlot å spise hadde jeg gitt fra meg en arm og en fot for å ha gjort ting annerledes.

Men jeg kan gjøre noe annerledes nå, ett år senere. Jeg kan velge å tillate meg selv å kjenne på glede. Jeg kan glede meg over at jeg brettet opp ermene, ba om hjelp og startet å spise igjen. Hver eneste matbit jeg har tatt det siste året har vært en seier til meg og kroppen min. Spiseforstyrrelsen er ikke like sterk lenger. Den skriker ikke så høyt at jeg blir lammet av frykt, men mumler på en surmult måte ettersom den vet at kampen er tapt. Jeg står igjen som en vinner. Jeg er arrete etter krigen jeg har vært igjennom, både fysisk og psykisk. Men jeg er ikke stygg. Det er styrken som gjør meg vakker, ikke hvor mange kilo jeg veier eller hvordan jeg ellers ser ut.

For ett år siden var jeg ikke klar til å kjempe. Jeg var livredd. For et år siden var jeg ikke klar til å kjempe. Jeg nølte og var ambivalent. For et år siden var jeg ikke klar til å kjempe, men jeg gjorde det likevel. Man blir aldri klar, men man må velge å gjøre det likevel. Hvis jeg hadde fortsatt å lytte til spiseforstyrrelsen for ett år siden så hadde jeg kanskje ikke vært i live idag.

Idag, ett år senere velger jeg å kjenne på glede – fordi jeg kan og vil.

Du har ingenting å miste, kjemp kampen for deg selv – det er verdt det og du fortjener å få det bedre!

– E.H

^