Tekst: Samuel Vedeler, 03.10.2025
Mamma så på meg med et blikk som var både varmt og urolig på samme tid. Jeg merket det hver gang hun lot blikket hvile litt for lenge på meg, hver gang hun nølende spurte: «Spiser du nok? Er du sikker på at dette ikke går for langt?» Jeg himlet med øynene, lo det bort. «Slapp av, mamma. Jeg har kontroll. Jeg vil bare være sunn.» Jeg sa det så overbevisende at jeg nesten trodde på det selv.
Men mamma ga seg ikke. Hun så hvordan jeg pirket i maten, hvordan porsjonene mine ble mindre for hver uke, hvordan jeg nøye vurderte hva som var «sunt nok» til å havne på tallerkenen. Hun prøvde å få meg til å spise mer, men jeg var alltid et skritt foran. Jeg hadde forklaringer klare, unnskyldninger som hørtes fornuftige ut. «Jeg har det bra, mamma. Jeg vet hva jeg driver med.»
Og i starten føltes det jo bra. Jeg gikk fra å være litt lubben til å ha synlige magemuskler. Plutselig fikk jeg komplimenter – folk så på meg på en måte de aldri hadde gjort før. «Wow, du har blitt så trent!» «For en disiplin!» Ordene traff noe i meg, fylte et tomrom jeg ikke engang visste at jeg hadde.
For første gang følte jeg meg sett. Verdsatt. Ikke bare som gutten i bakgrunnen, men som noen folk faktisk la merke til. Jentene også. Og det ga meg en slags bekreftelse – en følelse av at dette var verdt det. At jeg endelig var noe.
Det var bare det at dette «noe» ble alt jeg var. Jeg ble helt besatt av å se bedre ut, å få enda mer anerkjennelse. Jeg trente magen daglig, uten noen særlig kunnskap om hva som faktisk ville fungere. Jeg fulgte influensere på nettet som hevdet at du kunne få en Hollywood-sixpack etter 10 minutters magetrening hver dag i 30 dager. 30 dager ble til et år, men resultatene var aldri helt som jeg håpet. Jeg sammenlignet meg aldri med det jeg så i speilet, men hele tiden med de store skuespillerne som The Rock. Jeg kunne aldri nå de høydene de hadde nådd, og det spiste meg opp innvendig. Det føltes så urettferdig.
Jeg måtte opprettholde det. Det føltes som om jeg ikke hadde noe valg. Jeg trente flere ganger om dagen, og hver gang jeg tenkte at jeg kanskje kunne ta en pause, minnet jeg meg selv på at «det er nå eller aldri.» Hvis jeg ikke fikk dratt på treningssenteret, så hoppet jeg. I flere timer. Uten hoppetau, bare for å få opp pulsen, for å forbrenne kalorier. Det ble en besettelse. Jeg tenkte på trening hele tiden, selv når jeg var med venner eller i andre situasjoner. Jeg visste at jeg kunne gjøre mer, presse meg lenger, og det var som en konstant påminnelse om at jeg aldri var nok. Jeg trodde jeg var disiplinert, at jeg levde sunt. Men egentlig var jeg fanget. Det handlet ikke om helse lenger – det handlet om å være god nok.
Middagen endte til slutt opp med å bli kylling og poteter. Hver eneste dag. Jeg begynte å telle kalorier, og det som ikke passet inn i mitt regnskap, ble revet bort fra kostholdet mitt. Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle spise, når og hvor mye. Det var ikke noe rom for noe annet. Det var blitt en slags trygghet, men samtidig en uendelig kamp mot meg selv.
Å dra på restaurant med venner? Det var umulig. Hvordan kunne jeg kontrollere hva som var i maten? Jeg kunne ikke stole på at de serverte meg det jeg følte var «riktig». Hver gang vi var ute, var det som om jeg satt der fysisk til stede, men mentalt var jeg allerede ute av rommet. Jeg så på mat som et verktøy for å oppnå en kropp som var «perfekt», ikke som noe jeg kunne nyte eller dele med andre.
Jeg måtte trene hver eneste dag, og det tok mer plass i livet mitt enn noe annet. Skoleresultatene sviktet, vennskap var ikke i like stort fokus. Jeg hadde alltid treningene i bakhodet, og det gjorde at jeg ikke klarte å fokusere på noe annet. Om jeg ikke fikk trent skikkelig, var hele dagen ødelagt. Resultatene mine på skolen ble dårligere, men det var ikke like viktig. Jeg var mer opptatt av hvordan øktene gikk.
Selvfølelsen min var ikke lenger knyttet til hvem jeg var som person, men til hvordan jeg presset meg selv på trening. Hvis jeg ikke presset meg til bristepunktet, visste jeg at jeg kom til å få en forferdelig kveld etterpå. Jeg kunne slite med å sove, og tankene mine raste rundt i hodet: «Jeg burde ha gitt mer. Jeg kunne ha gjort det bedre.» Øktene, som skulle ha vært noe positivt, ble et mål på hvor god jeg var som menneske.
Det samme gjaldt maten. Hvis jeg ikke fikk i meg riktig mat til riktig tidspunkt, kunne hele dagen føles som et nederlag. En feil, en utglidning, og alt kunne rase sammen. Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll lenger, og det gjorde meg redd. Jeg ble så fokusert på at alt måtte være perfekt, at jeg mistet grepet på hva som egentlig betydde noe for meg. Det var ikke lenger helse. Det var bare en jakt på å være noe jeg ikke visste om jeg i det hele tatt kunne bli.
Det tok tid før jeg innså at jeg aldri ville bli fornøyd. At uansett hvor mye jeg trente, hvor strengt jeg spiste, så ville det aldri føles nok. Jeg hadde stadig høyere krav til meg selv, og uansett hvor hardt jeg presset meg, føltes det alltid som om jeg aldri kom nærmere målet. Jeg skulle ha mer. Jeg skulle være mer. Og det ble en evig syklus.
Jeg begynte å skjønne at det ikke var jeg som hadde kontroll. Det var ikke jeg som var den sterke, disiplinerte personen jeg trodde jeg var. Nei, det var spiseforstyrrelsen som hadde kontroll over meg. Den snudde på alt. Den fikk meg til å tro at jeg måtte gjøre alt perfekt for å være verdt noe. At jeg måtte bli en helt annen person for at folk skulle anerkjenne meg, for at jeg skulle føle meg bra nok.
Det var ikke lett å gi slipp på kontrollen. Jeg hadde levd så lenge i denne boblen, hvor mat, trening og utseende var alt. Men etter hvert forsto jeg at friheten lå i å slippe taket. I å forstå at det ikke handlet om å være perfekt – men om å være ekte. Jeg måtte lære å være snill med meg selv, å akseptere at jeg ikke var en maskin som kunne presses til å levere stadig mer. Jeg måtte akseptere meg selv som jeg var, uten å vurdere meg selv basert på et sett med tall eller eget speilbilde.
Jeg vet at jeg ikke er alene. Det er mange gutter der ute som sliter i stillhet, som føler at de må skjule det for omverdenen. Vi har blitt lært at vi skal være sterke, at vi skal være tøffe, at vi skal bære ting alene. Vi har fått inntrykket av at det er en svakhet å vise følelser, at det er noe galt med å be om hjelp. Vi blir ofte sett på som svake hvis vi deler de indre kampene våre, som om det er en del av vår maskulinitet å holde alt inni oss. Men jeg har lært at det å vise hvem man er, det å være sårbar og ærlig, er den største styrken vi kan ha.
Å erkjenne at man har det tøft, og å søke hjelp når det trengs, det er styrke. Ikke å late som alt er bra. Det er styrke å stå for hvem du er, å si at «jeg trenger hjelp» uten å føle at det gjør deg mindre verdt. Å dele det som er vanskelig, å slippe masken og være ærlig om hva som skjer på innsiden, kan være en av de største frigjøringene du kan gi deg selv.
Og hvis du kjenner deg igjen, hvis du føler at du står alene i noe som er vanskelig, vil jeg bare si en ting: Du er ikke alene. Det er så mange av oss som har følt det samme, som har gått gjennom de samme kampene, og vi trenger ikke å gjøre det alene. Vi trenger å støtte hverandre, heie på hverandre, vise at det er greit å være sårbar. Det er ingen skam i å vise sårbarhet. Det er menneskelig, det er ekte. Å erkjenne at du trenger hjelp er ikke et nederlag – Det er da du virkelig begynner å ta kontroll over livet ditt, på dine egne premisser.
