«Fellesskapsfølelsen kan være med og dempe skam. Det å høre at andre også kjenner på de samme utfordringene, gjør at det er lettere å se overspisingslidelse som en psykisk lidelse og ikke som et individuelt problem som man må fikse alene.»
Hos ROS kan personer som sliter med overspisingsproblematikk møte andre som lever med samme utfordringer, gjennom vårt gruppetilbud. Innholdet i gruppetilbudet baserer seg på arbeidet til Christopher Fairburn, psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser, og forfatter av boken og selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising».
Både deltakere og kursledere trekker fram fellesskapsfølelsen som en særlig viktig faktor i tilfriskningsprosessen.
«Det å møte andre i samme situasjon var med på å ta vekk mye av skamfølelsen og følelsen av å være alene. Samholdet i gruppen og støtten derfra var uvurderlig og utrolig godt å gå gjennom stegene sammen! Og ikke minst lærte jeg veldig mye av de andre og deres erfaring, prosess og utvikling. Å være i gruppe anbefales på det varmeste!»
Det sier en gruppedeltaker. Ordene samsvarer med de øvrige tilbakemeldingene fra andre deltakere i samme type gruppe. På spørsmål om hva som var det beste med gruppen deler en annen:
«Samholdet og støtten fra gruppen og tryggheten jeg opplevde der. Kurslederen som ledet på en trygg måte, mye kunnskap og var til stede for hver enkelt med støtte og gode tilbakemeldinger når vi delte. Og å ha med en med bruker-erfaring som hadde blitt frisk og kunne dele sine erfaringer og visdom. Det var ekstremt inspirerende og givende og gav masse nye verktøy /måter å håndtere ting på.»
Sunniva Mollandsøy er utdannet psykolog, ansatt i ROS og har ledet flere av disse gruppene. Hun forteller at personer med overspisingslidelse ofte har ekstra utbytte av å være med i en gruppe.
Når andre setter ord på skammen
– Når andre setter ord på det de selv skammer seg over, føler en seg mindre rar, alene og skamfull; «Det er ikke bare jeg som tenker og handler på denne måten». Deltakerne føler seg ofte alene om utfordringene de står i, og det er lite fokus på overspisingslidelse i media og samfunnet. Flere som sliter med overspising føler at sykdommen er deres lodd i livet, og at de trenger å ta seg sammen eller bør skamme seg, forteller hun.
Mollandsøy trekker også fram manglende eller negativ fremstilling av både overspisingslidelse og personer med større kropper i media, noe som bidrar til økt skam og fordommer. Også i helsevesenet blir dessverre mange møtt med en dømmende holdning, som opprettholder skamfølelsen, og gjør at færre tør å søke hjelp eller snakke om det.
– Skam er noe som kjennetegner overspisingslidelse og som framheves i diagnosekriteriene. Mange spiser i det skjulte i bilen eller på badet, noen gjemmer vekk matemballasje eller kjøper inn igjen mat for å erstatte det i kjøleskapet før andre oppdager det. Mange deler disse tingene for første gang i gruppen, og opplever å bli møtt med aksept og forståelse istedenfor fordommer, sier Sunniva.
– Fellesskapsfølelsen kan være med og dempe skam. Det å høre at andre også kjenner på de samme utfordringene, gjør at det er lettere å se overspisingslidelse som en psykisk lidelse og ikke som et individuelt problem som man må fikse alene. Forskning viser også at skam kan være med å opprettholde og forverre overspising. Man skammer seg fordi man har overspist, men så overspiser man for å håndtere følelsen av skam. Klarer man å dempe skammen, er det potensiale for å bryte den onde sirkelen.
Møter seg selv i døren
Deltakerne blir også konfrontert med seg selv, forteller Mollandsøy.
– Når de føler empati med andre i gruppen som opplever det samme som de selv, da stiller man seg gjerne spørsmålet: «Hvorfor tenker jeg ikke det samme om meg selv?». Folk er ofte mye mer kritiske til og strenge mot seg selv enn mot andre. Gruppen gir mulighet til å øve på selvmedfølelse. Når man ser på andre i gruppen med lignende utfordringer som flotte og verdifulle mennesker, blir det vanskeligere å holde fast på det negative synet man har på seg selv.
Hun forteller at de også jobber med kroppsbilde og vekstigma i gruppen. Deltakerne sitter i sirkel uten et bord i midten, slik at kroppene blir mer synlige for å ha en trygg arena å øve på å ikke gjemme seg bort eller dekke seg til. I følge Mollandsøy skjer noe i gruppedynamikken underveis, og endringen i kroppsspråk er tydelig for både kursledere og deltakerne selv.
Retter sinnet mot samfunnet
– De tør å ta mer plass! Det å være i et fellesskap med andre som også har opplevd vektstigma, har potensiale til å flytte et sinne rettet mot en selv, og heller rette det mot samfunnet. Tidligere har man gjerne tenkt at det er ens egen feil og ansvar at man har den kroppen man har, men i fellesskap med andre blir det mer diskusjon rundt alt press, fordommer og kroppsfokus man blir møtt med av samfunnet. Flere går ut av gruppen med mindre skam og en sterkere følelse av at «Samfunnet må skjerpe seg!», «Folk i større kropper er her for å bli», «Vi må få lov å eksistere», o.l. Å se andre med større kropper og ulike kropper som tør å ta plass og lever gode og spennende liv, er svært viktig og har en helende effekt.
I følge Mollandsøy er fellesskapet som dannes gjennom månedene i gruppetilbudet så sterkt at det ofte lever videre etter at opplegget i ROS er over, og at flere fortsetter å samles på fritiden.
Tekst: Ingrid Brandvik, ROS – 5.11.2024
