Astrid Iversen har egenerfaring med spiseforstyrrelser, og har brukt sine erfaringer som ressurs blant annet som frivillig ved ROS Trøndelag. Nå bidrar hun også med sine refleksjoner rundt det å oppleve tvangsbehandling.
Den gode fastlegen
Astrid har hatt tre tvangsinnleggelser, to da hun var 16 år, og én da hun var 20. Til sammen har hun vært innlagt rundt ett år på tvang.
– Mesteparten av tiden var det frivillig, men alltid med en overhengende trussel om å bli satt på tvang, forteller hun. – Jeg visste hva som var alternativet hvis jeg ikke klarte å samarbeide.
Som 16-åring føltes det som et overtramp å bli tvangsinnlagt. Astrid var veldig syk, og ville bare være i fred, få fortsette som før. Hun forteller at hun så den siste innleggelsen på en mer realistisk måte, fordi hun hadde blitt mer moden.
– Jeg skjønte legen min veldig godt, og hadde forståelse for hvorfor han gjorde som han gjorde. Han tok ikke sjansen på at det skulle gå frivillig. Det har vi snakket mye om i ettertid, at han alltid har tatt riktige beslutninger, selv om han der og da har fått veldig sterke reaksjoner. Han hadde med politiet og kom på døren min om kvelden – det gjorde veldig sterkt inntrykk. Han så at jeg ble kjemperedd og skjønte hva som skulle skje, så han tok seg tid til å sette seg ned med meg og snakke ordentlig om hvorfor. Jeg husker jeg sa til ham at det var greit. Jeg tror det var viktig for ham å få fortelle og begrunne det. Det var egentlig veldig lite dramatisk.
Veien til tilfriskning
Astrid har snakket mye med fastlegen sin i ettertid. Han har lurt på om han kunne gjort noe annerledes, men de har begge landet på at ting ble gjort helt riktig. Likevel var det ikke den siste tvangsinnleggelsen som førte til at Astrid til sist ble frisk.
– Jeg ble ikke liggende så lenge som jeg skulle. Jeg klagde til kontrollkommisjonen og fikk medhold, for de mente frivillighet ikke hadde blitt prøvd i tilstrekkelig grad først. Så jeg var der i et par uker for syns skyld, før jeg skrev meg ut. Det var for tidlig.
Etter dette ble Astrid henvist til RKSF i Levanger, hvor hun endelig klarte å ta imot hjelp. Det passet henne godt å få være sammen med andre i samme båt, og hun hadde mye støtte i medpasientene sine.
– Det var noe som funket der. Da jeg kom meg opp i en viss vekt, fikk jeg begynne å jobbe med det som lå bak også, ikke bare det somatiske. Men jeg forstår at man må ta ting i riktig rekkefølge.
I ettertid tenker Astrid at tvangen først og fremst hindret henne i å gå til grunne. Hun var veldig syk, og mer redd for å spise enn å miste livet.
– Det er skummelt når man ikke klarer å tenke realistisk rundt helsen sin, sier hun.
Ubehagelig kontrolltap
Å bli tvangsernært med sonde har Astrid opplevd én gang, og det var en opplevelse som satte spor.
– Hvis jeg ikke klarte å følge kostlisten min, så var alternativet sonde. Det visste jeg. Den dagen det skjedde, hadde jeg ikke fått noen spesiell veiledning i løpet av dagen, bare beskjed på slutten av dagen om at jeg manglet noen kalorier. De måtte jeg få gjennom sonden. Jeg var livredd for sonden, og det handlet nok litt om kontroll, at noen andre skulle gjøre det – det var veldig ubehagelig. Jeg prøvde å komme med alternativer for å unngå det, men det ble sonde til slutt. De måtte ikke holde meg fast eller noe, jeg gikk på en måte med på det, men jeg skulle nok hatt mer oppfølging etterpå. Det var vanskelig.
Astrid forteller at opplevelsen var krenkende.
– Det føltes som jeg mistet all kontroll. Igjen vil jeg ikke si at det var urimelig fra personalets side, jeg visste jo at dette var en avtale vi hadde, men jeg skulle gjerne hatt en miljøterapeut sammen med meg og bare snakket ut etterpå.
Sterke reaksjoner og mange følelser
Når det gjelder råd til helsepersonell som skal utføre tvang, sier Astrid at det viktigste er å få god oppfølging både før, under og etter. Å få tilstrekkelig informasjon om behandlingen er også viktig. Astrid forteller at hun ikke visste hva tvang innebar den første gangen hun ble innlagt, det var bare et ord hun hørte i en bisetning.
– Det var ingen som fortalte meg hvordan det fungerte. Jeg fikk bare beskjed om at jeg måtte samarbeide, ellers ble det tvang – nesten som en trussel. Hvis jeg hadde visst hva tvang innebar, hadde jeg kanskje klart å samarbeide bedre. Alle bør få prøve frivillig innleggelse først, med mindre det er fare for liv og helse. Det er så viktig å føle at man har noe man skulle ha sagt om sin egen behandling, at det ikke bare er en gjeng med fremmede som bestemmer for deg.
– Og så må man forvente sterke reaksjoner, legger hun til. – Det er mye følelser rundt dette, sinne og frykt. Jeg fikk ofte høre at tvangen var til mitt eget beste, at jeg kom til å takke dem for det senere, men det hjalp ikke i det hele tatt. Jeg skulle ønske noen heller hadde anerkjent følelsene mine. Greit nok at de ikke syntes jeg hadde noe å være sint eller redd for, men der og da betydde det kjempemye for meg. Det er viktig å ikke bagatellisere følelsene til pasienten. Det hjelper ikke å få høre at: «Dette er ikke noe å være sint over». Si heller: «Jeg ser at du er sint, og det er greit.»
Å bli sett som Astrid
På spørsmål om det er noe som kunne vært gjort annerledes i hennes behandling, sier Astrid at det var viktig for henne å bli sett som en person, ikke bare sykdom.
– Ofte ble ting jeg sa eller gjorde koblet til sykdommen, til og med musikksmaken min. Noen sa at jeg bare hørte på den type musikk fordi jeg var syk og deprimert. På den andre siden var det de som satte seg ned med meg og spurte hva jeg hørte på, som lot meg spille musikk i bilen og viste genuin interesse for hvem jeg var. Det var veldig verdifullt å bli sett som Astrid, og ikke bare en vandrende spiseforstyrrelse.
Til tross for de negative opplevelsene, mener Astrid i dag at det meste i hennes tilfelle ble gjort riktig.
– Jeg tenker at du bare kommer så langt med tvang – det gjør deg ikke frisk. Det er brannslokking, livredding. Jeg ble holdt i live lenge nok til at jeg ble klar for å gjøre noe med det. Jeg ble ikke gitt opp, jeg fikk aldri muligheten til å bli så dårlig at jeg ikke klarte å snu det igjen.
Hun mener det er viktig for helsepersonell å kjenne begrensningene med tvang, og kunne vurdere når det er nyttig og ikke nyttig. I tillegg må man kunne ta imot alle de følelsene og reaksjonene som dukker opp i forbindelse med tvang.
– Tvangsbruk er krenkende i sin natur, og det må helsepersonell være klar over. Samtidig tenker jeg at behandlere ikke må være redde for å bruke tvang når det er fare for liv og helse, for liv er dyrebart. Hvis det er tvang som skal til, så er det det. Jeg hadde i verste fall ikke vært her i dag uten tvangen.
Astrid sine råd til helsepersonell som skal utføre tvang:
- Gi pasienten tilstrekkelig informasjon om behandlingen. Det er viktig at personen forstår hva tvang innebærer.
- Sørg for god oppfølging både før, under og etter tvangsbruk.
- Forvent sterke reaksjoner, og anerkjenn følelsene til pasienten.
- Vær klar over at tvangsbruk er krenkende i sin natur.
Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS – 07.03.2025
