Kroppen min, jeg ber om tilgivelse,
for all smerten jeg påførte deg,
i kampen mot tankene som aldri hvilte,
du bar meg, selv når jeg var svak.
Når hjernen nektet meg energi og liv,
kjempet du videre, en stille kriger,
du holdt meg oppe, du ga meg styrke,
du nektet å gi opp, du fortsatte.
Arene på lemmene, et kart av min strid,
hvert snitt en historie, et vitnesbyrd,
om alt du har holdt ut, alt du tok imot,
om at du pakket meg inn og grodde meg sammen.
Beina mine, som tråkket i smerte,
for hvert skritt jeg tok, fremover og bakover,
for å flykte, for å finne min retning,
dere bar meg gjennom veier av feil og tvil.
Lungene mine, som fylte seg med liv,
når hjernen sa det var for tungt,
når hver pust var en kamp mot mørket,
fortsatte du å gi meg luft.
Hjertet mitt, som banket videre,
til tider saktet du ned, når kreftene var sparsomme,
men du tvang meg bare til å ta en pause,
du ga meg motet til å kjempe en dag til.
Kroppen min, du var min redning,
i hver kamp, i hver strid,
selv når jeg hatet deg, selv når jeg skadet deg,
kjempet du videre, for meg.
Chloé Liland
